15. des, 2020

Et viktig og vanskelig tema

Dette innlegget opplever jeg kom til meg, som om det er ment til spesielt en av dere lesere. Jeg håper imidlertid at flere av dere vil finne lindring i å lese det.

Det er et tema man gjerne unngår å snakke om i det lengste. Det er flere årsaker til det, bare det å snakke om det kan utløse en smitteeffekt, og det er nettopp derfor det er så vanskelig å snakke om det, og samtidig så viktig. Fordi: med riktig åpenhet rundt selvmord, vil man også antakelig redusere både de reelle tilfellene og de tilfellene av trusler om selvmord som blir brukt for å tilstrebe seg makt over andre mennesker.

Ja, fordi det eksisterer faktisk, det også. En del mennesker truer med selvmord, eller hevder man har prøvd det, nettopp for å få andre mennesker - helst noen få utvalgte - til å bli "snill" mot dem. Da benytter man seg av en type hersketeknikk som er noe av det mest infame man kan tenke seg, fordi - ingen av oss liker tanken på at vi kan komme til å sitte der, med den evige dårlige samvittigheten, fordi noen valgte å avslutte livet sitt, fordi vi ikke lyttet, var nok tilstede, var "snille" nok, var den "vennen" de mente vi skulle være.

La meg være helt klar på det: Jeg forstår at mennesker kan være så bunnløst fortvilet at man ikke ser noen annen løsning enn å avslutte. Det kan være mange årsaker til at man har havnet der, men i de fleste tilfellene dreier det seg om en type mental sykdom. De jeg har snakket med som har vært på terskelen til å gjennomføre et selvdrap, men som har blitt stanset på en eller annen måte, er klar på det. De tenkte ikke klart. Det at de var i ferd med å skape et traume i egen famlie, arbeidsplass og omgangskrets, var aldri en tanke hos dem i de øyeblikkene tanken på selvdrap kom. De var helt uten empati for andre mennesker i de øyeblikkene, og da er man pr. definisjon mentalt syk. De fleste av disse uttrykker også at de, i etterkant, er så utrolig takknemlige for at de ble stanset, eller berget. Det å planlegge å drepe seg selv - eller andre, for den del - er ikke noe et mentalt friskt menneske vil gjøre.

Noen klarer dessverre å gjennomføre, og de som sitter igjen kan slite i årevis med spørsmål, med dårlig samvittighet, med sorg. De etterlatte blir utsatt for et enormt traume, som de må ha riktig behandling for å komme ut av. Kanskje vil traumet følge dem for resten av livet. Ingen snille mennesker utsetter andre mennesker for det, men det er en viktig forskjell på alvoret mellom de som ønsker å dø, og de som ønsker å true med å dø. De som virkelig ønsker å dø, har havnet i et uføre av ett eller annet slag. Noe som de ikke ser noen utvei på. De som ønsker å true med å dø, er faktisk egentlig bare herskesyke mennesker som ikke klarer å avfinne seg med sin egen situasjon. De som virkelig ønsker å dø, snakker ikke om det. De som ønsker å oppnå noe med å true med å dø, gjør som regel ikke noe annet enn å true med det, eller - i noen tilfeller kan de starte et forsøk, men samtidig sørge for at de blir funnet i tide, slik at de ikke kommer til å dø. De vil ikke egentlig dø, de vil bare at du skal være "snill" mot dem, og følge deres vilje. 

Man ser ofte, etter at noen har gjennomført et selvdrap, at vedkommende får så mye gode ord. Det er så mange mennesker som i ettertid sier at "vi skulle vært der for henne/han". For noen blir dette en form for den ultimate anerkjennelse, og noe går litt galt i psyken, de tenker kanskje at "Hvis dem tror jeg blir borte, så innser de nok hvor mye jeg betød for dem". Og det er her hersketeknikken kommen inn. Man bruker trusler og kanskje forsøk for å oppnå det man ønsker: Å få andre mennesker til å gjøre det man selv vil, ikke det de andre menneskene kjenner på er riktig for seg. Det er en type hersketeknikk der man bruker samvittighet. De sterkeste empatene har også de største porsjonene med samvittighet. Regnestykket er ganske enkelt: Vi blir ofte offer for herskesyke mennesker som vil at vi skal være i livene deres for deres egen skyld, ikke for vår del. Det går en stund, nemlig, mens vi forsøker å elske disse menneskene nok til at de skal se vår verdi. Men vet du, den dagen kommer ikke. Et menneske som bruker argumentet "Hvis ikke du gjør det for meg, så tar jeg livet av meg", kommer aldri til å se din verdi. Det mennesket beholder deg i sitt liv utelukkende fordi det menneskets egen innsikt er fullstndig fraværende. Hun/han ser ingen andre enn seg selv, og kommer aldri til å slutte å bruke det argumentet, så lenge hun/han ser at det virker.

Til deg som har havnet i en slik usunn balanse der et annet menneske utnytter til samvittighet for å blomstre selv: Vær så snill å stå opp for deg selv. Det er ikke din skyld at dette mennesket truer med å ta sitt eget liv, eller iverksetter et forsøk på det. Det er aldri din skyld. Du har ansvaret for deg selv, ikke slå deg selv ned med å tilpasse ditt liv inn i en ramme som er altfor liten til deg. Du må stå opp for deg selv, gjøre det som er riktig for deg, leve etter det som er i ditt hjerte.

Så til deg som tenker tanken om å straffe noen med å gjøre et forsøk: Hvilken rett har du til å skape denne ubalansen i et annet menneskes liv? Denne ubalansen er det du som har i deg, ikke det mennesket du ønsker å straffe, eller å tvinge til å bli hos deg. Det er du som har ansvaret for ditt liv, ingen andre. Du må selv finne balansen, i deg selv. Det finnes hjelp. Oppsøk den, bearbeid det som er i ubalanse hos deg, bli frisk, få empatien inn i sjela igjen. Og slutt med å bruke samvittighet som hersketeknikk. Hvis andre mennesker ikke gjør det du tenker de skulle gjøre, så er det sånn det er. Også de har rett til å være seg selv.

Helt til slutt, til dere som planlegger å bare forlate, uten å si noe: Vær så snill, si noe! Snakk med noen. Det finnes hjelp, det er mulig å finne lyset igjen, kjære deg. Men du må selv åpne opp for det vonde i deg, du må selv søke hjelp.

Jeg heier på medmenneskeligheten, de som har kommet seg ut av utnyttelsesforhold, de som har kommet seg ut av sin egen destruktive sirkel, og de som har funnet lyset igjen ❤️