27. nov, 2020

Til minne om lille kattebarnet mitt

Nå er det en stund siden siste blogg-innlegg, det beklager jeg, men jeg har - som jeg skrev om i forrige innlegg - vært syk, og det er først nå jeg er helt frisk og restituert igjen. Huff, det har vært litt av en opplevelse, og jeg håper jeg slipper dette flere ganger. Jeg håper også at absolutt ingen andre får denne erfaringen, selv om jeg vet at i Norge er det 2-3% av befolkningen som får nettopp den bakterien som jeg har sloss mot i høsten. Jeg krysser fingre for at alle som får den, får den hjelpen de trenger, og kommer seg gjennom den, slik som jeg.

Men denne høsten tror jeg at jeg har møtt på Tårnet fra tarot-stokken, for de av dere som kjenner det. Tårnet står for plutselige endringer, uventede hendelser, ting som sørger for å snu livet ditt litt rundt, på en måte som du ikke hadde forventet. Det har, ved siden av skrantende helse, vært flere andre tøffe slag for meg i sommer og høst, på de fleste områder i livet. Og det hele toppet seg nå i denne uken, da jeg også mistet den ene katten min. Lille barnet mitt, som jeg kalte han. Det kommer en dag i alle dyreeieres liv da man er nødt til å ta det umulige valget. Og når det kommer, så er det viktig å sette din egen sorg og smerte til side, og ha fullt fokus på hva som er best for dyret. Dyrene våre er prisgitt oss, de behøver oss til å se hva som er galt når noe er galt hos dem. De kan ikke fortelle oss dette selv, vi er nødt til å forstå dem, utfra hvordan de agerer. Og når dagen plutsetlig og uventet er der, så må du noen ganger ta et valg som føles som helt ubeskrivelig. Du må selv bestemme deg for at den lille skapningen, som har så mye tillit til deg, må sovne inn, at det er det som er det beste for han.

Det å ha dyr forplikter. Det er noe vi alle må huske på den dagen vi henter den ubeskrivelige søte kattungen, som er så full av liv. Eller - som i mitt tilfelle - når det dukker opp en hjemløs slåsskjempe på verandaen din og skriker etter mat, full av sår både i kropp og sjel, etter en god stund på gata i daglige slåsskamper med andre ukastrerte hannkatter. Det var slik han kom inn i livet mitt, denne katten som jeg etterhvert begynte å kalle for "barnet mitt", "guttungen", "lille fjomsen", osv. Det er faktisk slik at kjært barn har mange navn, fordi etterhvert som han jobbet seg sterkere og stekere inn i hjertet mitt - så ble kallenavnene flere og flere.

Det tok bortimot to år fra han dukket opp første gangen, til jeg hadde vunnet nok tillit hos han til å få han håndtert han godt nok til å få han kastrert. Men etter det gikk det raskt framover med vennskapet vårt. Han fikk et langt bedre liv etter kastreringen, og da flyttet han permanent inn hos meg. Han ble rolig og kjærlig, og slappet etterhvert av med tanke på maten også - når han omsider forsto at det alltid var mat tilgjengelig. Hans liv på gata hadde lært han å spise alt han kom over, fordi man aldri visste når neste måltid dukket opp. Men etter en stund hos meg, ble han trygg på at han alltid fikk det han trengte, også matmessig. Han ble en utrolig hengiven katt, med et veldig spesielt blikk som ofte søkte kontakt med mitt, litt sånn for å si hvor takknemlig han var for å ha funnet seg et snilt menneske. 

Etter hvert fant jeg også ut hvor han opprinnelig kom fra. Det var noen gater unna meg at han hadde sine første år, hos en familie som ventet på en oppholdstillatelse som aldri kom. I stedet ble de sendt "hjem", og i den prosessen var det ingen myndigheter som tenkte på noen katter, så den lille gutten havnet på gata, fordi menneskene hans plutselig bare var borte.

Han fikk et godt liv hos meg, men helsa hans bar preg av de årene han hadde hatt som gategutt. Han var en veldig stor katt, type alfa - som gjerne er ekstra utsatt for angrep fra andre hankatter. Hos meg fikk han også et kosthold som gjorde at helsen kom seg betraktelig, men sporene fra livet som gatekatt hadde han alltid med seg. Et hardt liv setter alltid spor i kropp og sjel, selv om man får et godt liv til slutt.

Denne uken skulle vi til dyrlege for full helsesjekk med tanke på alder, og en tannrens. Stakkar "lille", han strittet sterkt imot da jeg skulle ha han inn i transportburet, men som den lojale og tillitsfulle gutten har hadde blitt til, så gikk han med på det til slutt. Jeg forteller han også at nå skal vi til dyrlegen, der skal du så sove litt, og når du våkner, så er vi hjemme igjen og du får det så mye bedre, spesielt i munnen din.

Det er det verste, at jeg føler jeg har løyet til han. Fordi han aldri ble med meg hjem igjen. Fordi når han pent hadde sovnet hos dyrlegen, og vi begynte å se i munnen hans, så var det ikke så mye tenner igjen der. Det var derimot flere rotbetennelser, og noe som ikke var så mye å gjøre med. Jeg kunne valgt å få operert ut rester av tannrøtter, og de betente tennene, og kanskje fått gitt han et par år til, men da med spesialtilpasset kost. Den operasjonen ville ha utsatt han for en betydelig stressbelastning i et par dager, da den ville medført to dager på reise, i tillegg til to narkoser, og smerter i etterkant. Lille gutten min var en godt voksen katt, en "senior", jeg ville at han skulle ha et godt liv. Det ville han ikke ha fått med den tilstanden tennene hans var i.

Valget var ubeskrivelig tungt, men jeg valgte min sorg over hans smerte. Han fikk sovne rolig inn, og ble lagt i en trygg dyregrav, skjermet mot andre dyr og erosjon. Min sorg kommer til å bli mindre, men det sporet han har satt i hjertet mitt er enormt. Det verste er, som sagt, at jeg føler at jeg løy til han, da jeg sa at han kom til å være trygt hjemme igjen når han våknet opp. Men jeg håper at kameraten hans fra nabohuset, sto klar til å ta imot han da han krysset over til den andre siden. Kattegutten fra nabohuset, som gikk over for to år siden, og som min kattegutt fikk et godt forhold til. 

Potespor i hjertet sitter godt, og etterlater seg mange gode minner. Sårheten vil avta etter en stund, men sporene vil alltid være der ❤️