27. aug, 2020

Litt kjøkkenhumor, helt på sin plass

I dag hadde jeg tenkt å fortelle en liten historie som ikke har noe som helst med verken det spirituelle, det åndelige eller mellommenneskelige og gjøre. Regelrett en liten fortelling som kanskje kan få deg også til å finne latteren, slik den gjorde for meg. Og hvis den gjør det, så husk å le hjertelig, høyt og lenge. For akkurat det - det å le fra hjertet - det er noe av det mest helende vi kan gjøre. 

Jeg har lenge ønsket meg nytt kjøkken. Ikke det, det kjøkkenet jeg har fungerer ennå, men det er veldig slitent, det er fra 90-tallet, og lite praktisk innredet. Jeg trives på kjøkkenet mitt, jeg liker å lage mat, og jeg liker å bake, så nettopp det å ha et kjøkken som er godt å jobbe på, det er viktig for meg. Men så er det nå sånn at kjøkken er ett av de dyreste rommene man kan pusse opp, ved siden av bad - som kanskje er hakket dyrere ennå (iallefall hos meg, mitt bad er på vel 16 m2). 

Men så har det seg nå sånn at jeg bor ikke langt unna Finland. Der er både kjøkken, materialer og arbeidskraft litt billigere enn i Norge. Og i tillegg så er det et firma i grensetraktene på finsk side som har funnet sitt marked i å levere kjøkken til norske hjem i grensetraktene. For et par uker siden fant jeg et innlegg på Facebook, der de annonserte at de skulle på en ny runde i mitt område, og at et planleggingsmøte med dem var både uforpliktende og gratis.

Jeg sendte dem en melding, og fikk svar samme kvelden. Den runden de skulle på da, var dessverre for min del fullbooket, men de skulle ta en ny runde etter et par uker, og da havnet jeg øverst på lista deres for den turen. 

Nå må jeg også ta med at i min by står både Finland og det finske språket høyt. Store deler av byen er bygd opp av finske innvandrere som kom hit under de store hungersnødene i Finland på 1800-tallet. I min by har, for eksempel, alle hus/boenheter med respekt for seg selv, egen sauna. Vi kan alle litt finsk, iallefall tonefallet og de groveste finske glosene. Om noen av dere har lest bøkene til Arto Paasilinna, du vet de med historier fra de "djupe finske skogar", så kjenner vi igjen de typene som blir beskrevet der. De eksisterer virkelig, og de er bare finske i våre øyne. Sånn er det bare. 

Disse to som i går ringte på hos meg skilte seg absolutt ikke ut i så måte. Tonefallet var til stede, sammen med den litt karakteristiske gebrokne måten å snakke norsk på. Han ene kunne riktignok veldig lite norsk, og var mest med for å ta mål og lage utgangsskisser. Men han forsto tydeligvis en del norsk, iallefall svarte han sitt finske "ja-a" på en del av mine spørsmål underveis. 

Da jeg åpnet døren for dem, falt det seg bare helt naturlig å si "Nå hei", litt sånn avslepent, sånn som finlendere som snakker norsk gjør. Det resulterte i at han som snakket norsk ble overbevist om at jeg kunne finsk, så da måtte vi først bruke litt tid på å oppklare misforståelser i så måte, og ble enige om at vi skulle snakke norsk sånn at vi alle kunne forstå hva som ble sagt. Tonen fant vi altså helt i startfasen på møtet.

Vi satte oss på kjøkkenet, jeg forklarte dem hvilket bilde jeg hadde i hodet mitt om hvordan kjøkkenet skulle se ut, og vi plukket ut både skapdører, farger, håndtak, benkeplater, hva som skal være på veggene mellom over- og underskap, integrerte eller ikke integrerte hvitevarer, oppvaskkum og kran, og alt sånt som hører til en sånn planlegging. Alt i to utgaver, sånn at jeg kan få to forslag når de har fått tegnet og regnet seg ferdige.

Så nærmer vi oss en slutt på planleggingsmøtet, og de forteller meg videre saksgang. Jeg legger til at jeg selvsagt må en tur i banken også, før vi eventuelt kan lage kontrakt.

Det er her han som snakker norsk, ser på meg over brillene sine, og spør rolig - med sin karakteristiske finske aksent: "Vil du låne finlandshette?"

Jeg lo lenge etter at de hadde dratt.