18. aug, 2020

Noen ganger trenger man en liten time-out

En lang og litt merkelig sommer er i ferd med å gå over i høst. Jeg kjenner det litt i luften, som har blitt litt skarpere. Jeg ser det litt på trærne, som har begynt å få antydning til gule farger i bladverket. Og jeg merker det på mørket, vi har igjen kommet til den tiden på året da man må ha lys på hjemmet om kveldene.

Sommeren i år har vært lang. I min del av verden er vi ikke vant til verken sommertemperaturer eller grønn skog før St. Hans. Det hadde vi i år, og juni måned i år var langt mer sommer alene enn hele den sommeren vi hadde her i fjor. Fjorårets sommer pleier jeg å kalle "sommeren fra helvete", ganske enkelt basert på at temperaturen gjennom hele sommeren stort sett holdt seg under tosifret, vi så knapt nok solen, og det sto på med småregn/yr og vind av forskjellig styrke gjennom absolutt hele sommeren. Så kom vinteren, i oktober allerede. Vi pleier alltid å få den første snøen i oktober, men den pleier aldri å bli liggende før rundt juletider. I fjor gjorde den det, og sørget for at vi fikk en såpass snørik vinter her at jeg ikke vet helt om jeg kan huske at vi har hatt det før - kanskje en vinter i min barndom, som begynner å bli ganske lenge siden nå. Så ble snøen liggende lenge. Veldig lenge. Normalt sett pleier den å bli borte i eller innen april. I år måtte vi helt til juni før den ble borte. Men når snøen plutselig ble borte, så ble den så veldig borte, og samtidig kom sommeren. Vi hoppet ganske elegant over våren i år, og det er egentlig like greit, tenker jeg. Så når jeg nå begynner å ane høst, så er det ikke med direkte glede, det er nå jeg er klar for en sommer med sol og varme.

Men, jeg hadde ikke tenkt å snakke om været i dag, men mer om hvordan livet kan snu. Helt plutselig, og med et utropstegn som setter et virkelig preg på oss. Min sommer i år ble så absolutt ikke som forventet, og fortsatt ser det ut til at det kommer stadige etterdønninger som ryster min grunnmur så kraftig at jeg ikke vet helt om den kommer til å holde eller om den kommer til å gi litt etter. 

Innimellom er det til og med vanskelig å opprettholde troen på kjærligheten, på at universet vet hva de holder på med, og ikke minst - den spirituelle troen. Ofte er det sånn når man opplever store og vonde endringer i livet, at man stiller spørsmål ved om hvorfor jeg fortjener å oppleve dette. Kanskje har man vært gjennom noe vanskelig tidligere også, og kanskje har man ikke engang klart å komme seg helt igjen etter sist gang grunnmuren slo brister. 

Flere av dere jeg har snakket med vår og sommer har opplevd store, vonde ting i vår og i sommer, og har samme tanker om nettopp dette. Hva galt har man gjort for å fortjene å oppleve denne store sorgen? Jeg har ingen svar, men jeg vet at når man opplever stor sorg, så har man også opplevd stor kjærlighet. For et par år siden var jeg i en begravelse der presten satte ord på nettopp det: At når man åpner seg for kjærligheten, så åpner man seg også for sorgen. Det var en ung mann som gikk bort, tilbake satt foreldrene, kone og barn, og en fullsatt kirke av venner og kollegaer i sorg som ville følge han til graven, og som ville vise medfølelse ovenfor hans nærmeste. Medfølelse hjelper litt, men savnet etter et menneske som plutselig ble borte, forsvinner aldri, det bare bleknes litt etterhvert som årene går, man lærer seg å minnes dem i kjærlighet, og plutselg en dag oppdager man at man smiler når man minnes dem, og de tingene vi lærte å sette pris hos dem på mens vi hadde dem hos oss. 

Jeg vet at jeg snakker mye om kjærlighet, men så er det jo også sånn at kjærligheten er tross alt det viktigste vi har. Iallefall så lenge den er ren og ekte. Det er den kjærligheten som skaper energi, den kjærligheten som gjør oss lykkelige, den kjærligheten som heler gamle sår, og som gjør oss til trygge mennesker som tør å elske en gang til. Den rene og ekte kjærligheten krever ikke, forlanger ikke, straffer ikke. Den bare er der, men jeg vet også at den er sjelden - ikke fordi den ikke er der, men fordi det er så mange som ikke tør å åpne hjertet sitt. De fleste som er der, tenker også at det er så vondt å bli såret, men vet du hva? Det er faktisk langt vondere å leve i utakt med sitt eget hjerte, og det er derfor jeg alltid understreker viktigheten av å være ekte, å være seg selv, og å leve etter hjertet sitt.

Jeg har vært litt fraværende på linja mi i sommer, og det er på grunn av mine egne hendelser i sommer. Jeg vil alltid være helt på plass når jeg er på jobb, det fortjener du som ringer meg, og derfor lar jeg også være å jobbe når jeg ikke selv er helt i balanse. Men, nå kommer jeg til å være adskillig mer tilgjengelig framover. I mellomtiden: Følg hjertet ditt, det er sjelen som snakker til deg.

I lys og kjærlighet,

Anne