22. apr, 2020

Kommunikasjon er ikke alltid like lett

- Vi må snakke om det, er ofte noe vi har hørt. I noen tilfeller er det vi selv som har sagt det. Men like fullt, det å snakke om ting kan være vanskelig - spesielt hvis snakkingen må foregå skriftlig.

Vi kommer ikke unna det. Svært mange foretrekker faktisk skriftlig kommunikasjon framfor muntlig. Det betyr også at vi som foretrekker den muntlig formen plutselig blir tvunget til å skrive det vi vil si, istedet for å si det. Og når vi leser et budskap: hvordan kan vi være sikker på at vi oppfatter det slik det var ment?

Det er så mye som spiller inn for at kommunikasjon skal være både god og oppklarende. Dialogen skal man nemlig aldri kimse av. Dialog betyr to- eller flersidig kommunikasjon. Det får man til når man snakker sammen, iallefall hvis begge (eller alle) parter er interesserte i å høre hva som blir sagt av motparten(e). Når man kommuniserer skriftlig, får en part si det vedkommende mener, mens korrigerende innlegg underveis blir eliminert. Man får regelrett ikke muligheten til å få innspill på det man skriver, uansett hvor feil man tar. 

Dette gjelder ikke minst den skriftlige kommunikasjonen jeg driver med her på siden. Jeg har en del tanker og betraktninger om livet, som jeg forsøker å formidle til alle dere som leser det. Men jeg har ingen forutsetning for å vite at det dere legger i det jeg skriver når dere leser det, er det samme som det jeg la i det da jeg skrev det.

Da jeg i sin tid studerte informasjon/kommunikasjon var en stor del av utdanningen viet til nettopp å forstå at ett innlegg kan leses på veldig mange forskjellige måter.

En av premissene for hvordan man forstår det man leser, er de berømte "brillene": Hvilken oppfatning har du av vedkommende som har skrevet budskapet er med på å gjøre utslag i hvordan du oppfatter det du leser. Men det betyr ikke nødvendigvis at det var slik avsenderen mente det man skrev. Eksempelvis kan man si at dersom du oppfatter meg som et menneske som griner på nesen over andres gode ideer, så er det akkurat slik du kommer til å lese samtlige innlegg fra meg. Du kommer til å se beviser på min grining overalt, i nærmest enhver formulering, fordi du da forutsetter at det jeg skrev var med utgangspunkt i at jeg grein på nesen over temaet, og dermed kan du kjenne igjen den grininga i nærmest hver eneste setning du leser.

Det samme gjelder om du tenker at jeg er naiv, umoden, eller over-positiv i min tilnærming til livet. Da vil du også lese ethvert innlegg av meg med nettopp det synet på meg i bakhodet, og teksten vil bli farget av din oppfatning av hvem jeg er, og ikke det som egentlig står i teksten. 

Dette med briller er kanskje den største premissleverandøren for hvordan vi oppfatter det vi leser. Det er jo også sånn at hvis du mener at jeg ikke kan noe om temaet, så gidder du heller ikke å engasjere deg i det jeg skriver om det, fordi jeg vet jo egentlig ikke noe om hva jeg forsøker å mene noe om likevel, er det ikke?

Hvorfor jeg bringer dette inn som tema her nå? Jo, jeg antar at svært mange av mine lesere har fått med seg begrepet søring-karantene nå i disse Corona-tider. Jeg bor veldig langt nord i Nord-Norge, og har også fått klar beskjed fra min kommune om at hvis jeg reiser ut av fylket mitt (lenger sør), så må jeg i to ukers karantene når jeg kommer hjem igjen = "søring-karantene". Det er altså ikke sånn at søring-karantenen gjelder bare søringer, den gjelder alle som kommer inn til oss. Og siden alt er lenger sør enn oss, så blir det en slags "søring"-karantene. Noen har forsøkt å påstå at denne karantenen er fordi vi ikke liker søringer, men det stemmer jo ikke. Det er jo fordi våre lokale smittevernleger, de som har ansvaret for helsa vår her nord, har vurdert det slik at vi trenger litt mer tid på å få smittevernberedskapet litt mer opp før vi kan håndtere flere smittede på en trygg og god måte. Det har altstå ingenting med søringer å gjøre, men ren smittevernberedskap. 

Denne debatten er egentlilg et skoleeksempel på hvor galt det kan gå når den som leser, leser noe annet enn den som skriver. Fordi akkurat det er det nok ingen tvil om at flere av partene i debatten har gjort.

For noen uker siden skar vennskapet seg mellom meg og en venninne. Etter at jeg hadde oppfattet i en samtale at noe var riv ruskende galt, fikk jeg en lang melding fra henne der hun forklarte meg, ganske så detaljert, hva jeg hadde gjort galt ovenfor henne. Jeg tenkte gjennom det hun skrev, men kjente meg ikke igjen i det, så jeg svarte med å si at jeg skjønte at vi hadde et problem, men jeg skjønte ikke hva det gikk ut på, så jeg ba om en samtale. Svaret hennes kom veldig fort, og var veldig kort; hun hadde ikke noe problem, så hun hadde ikke behov for å snakke. Hun avviste altså mitt ønske om å finne ut hva som egentlig var galt. Jeg er fortsatt overbevist om at det hele beror på en misforståelse, men så lenge ikke begge parter er åpen for dialogen, så hjelper det ikke. Det er synd å miste en venninne på denne måten, men noen ganger er det kanskje noe sånt som skal til for at man skal forstå hvem man kan stole på, og hvem man bare skal gå videre fra.

Det er som jeg sier; kommunikasjon er noe av det vanskeligste vi mennesker holder på med.

I lys og kjærlighet ❤