20. feb, 2020

Hvor mye skal du egentlig "finne deg i"?

Vi mennesker har blitt mer og mer klar over vår egen verdi, og legger stadig mer energi i å sette standarden vår høyere i forhold til vår egen personlige utvikling. Vi vil ikke lengre tillate verken oss selv - eller andre - å behandle oss med noe som vi oppfatter som lavere enn vår egen standard; vi vil ikke lenger "finne oss i" å bli behandle sånn eller sånn. Men er vi egentlig helt i balanse når vi tenker akkurat det? At vi ikke lenger "vil finne oss i" en bestemt form for oppførsel fra andre mennesker?

Alt bunner i vår egen historie
For det første; når vi får tanken om at "dette finner jeg meg ikke i", så bunner det først og fremst i vår egen oppfatning av saken. Det er vår egen erfaring som slår ut, og som forteller oss at sist noen sa eller gjorde noe som lignet på dette til oss, så fikk det et mindre hyggelig utfall for oss selv. Vi fikk en særdeles negativ opplevelse av det hele, kanskje følte vi oss oversett, nedverdiget, mindreverdig. Vi definerer det som en form for dårlig behandling, og setter det som oftest i forbindelse med det som ble sagt eller gjort fra den andre personen, eller situasjonen. 

Men - hvis vi snur litt på det, regelrett ser det hele fra en annen vinkel, hvis vi klarer å løsrive oss fra vår egen historie lenge nok til at vi kan se konturene av en annen sannhet. En sannhet som ikke nødvendigvis er farget av vår historie, men fra en annens historie. Da kan vi kanskje se at det som ble sagt eller gjort, ikke ble sagt i den hensikt at man skulle behandle den andre dårlig. Det var ingen skjulte og vonde intensjoner bak ordene eller handlingene. Det var bare en reaksjon som igjen var farget av en annen historie enn den historien du kjenner. 

Sånn kan man også se at alt bunner i sin egen historie, ikke bare i din egen historie.

Gi større "kreds" til andre mennesker
Mange av de jeg snakker med i løpet av en arbeidsdag har nettopp slike erfaringer. De opplever kanskje at partneren - eller den de håper skal bli dens partner - har behandlet dem på en måte som de ikke finner seg i. De er såret over at partneren (eller den potensielle) gjør eller sier noe som de blir såret av. I sånne opplevelser er det ofte noen spørsmål som kan være greie å stille seg selv: Vet de om at du blir såret av akkurat dette"? Kjenner de til din historie, og lever så godt i din historie at de faktisk er klar over hvordan du reagerer på akkurat dette? Har du selv tatt tilstrekkelig hensyn til den andres historie? Kanskje har du sagt eller gjort noe som har fått den andre til å gå i en tilsvarende sårethet? Hvis begge parter da sitter i en sånn sårethet som sier "dette finner jeg meg ikke i", så kommer dere dessverre ikke videre. Da står dere der, såret begge to, eller den ene såret, og den andre har ingen idè om hvordan han/hun gjorde det. De sa jo bare det de tenkte i den situasjonen, det hadde jo ikke noe med deg og gjøre. Du ser den, gjør du ikke?

Budskapet mitt her er nettopp det at man skal faktisk gi litt godvilje til andre mennesker. Ikke alt som blir sagt, og som du opplever som sårende, er sagt med intensjon om å såre. Det kan være sagt i uvitenhet, det kan være gjort fordi den andre følte seg trigget av noe du gjorde, eller det kan ha vært noe du har oppfattet som faktisk ikke helt var der. Fordi noen ganger oppfatter man noe ut fra sin egen historie, uten at man husker helt på at vedkommende man har foran seg ikke er den samme personen som var der den gangen såret ble skapt - at det er en annen person, med en annen resonnering, et annet reaksjonsmønster.

Godta litt mindre "dette finner jeg meg ikke i" fra ditt eget ego
Når det er sagt, så er det noen ganger at ting er sagt eller gjort med intensjon om å såre. Og det skal man ikke alltid finne seg i. Men i de tilfellene intensjonen var noe annet, så må du faktisk ta tak i den indignerte følelsen du fikk der og da, og snu den til noe annet. Det er det ingen andre som kan gjøre for deg, du må gjøre det selv.

Tenk kjærlighet. Den uselviske, rene kjærligheten, som er tilgjengelig for oss alle sammen om vi bare er villige til å slippe den inn. Kjenn på den følelsen du fikk, er den din - eller kom den fra den andre? Om den er din, så kommer den garantert fra din egen historie, og du må faktisk la den ligge der og da. Da har den absolutt ingenting å gjøre med den andre personen, og du vil være den som skaper sårhet om du da steiler med nakken og sier "dette finner jeg meg ikke i". Den andre personen vet ikke hva dette er, eller hvor det kommer fra, men vil kunne identifisere deg som avsender. Da er det du som skaper sårhet, og det vil du jo ikke.

Om følelsen du fikk var noe som kom fra den andre; forsøk å se om det var en intensjon om å såre deg, dukke deg - eller hva det nå måtte kjennes som, eller om det var sagt eller gjort med en annen mening eller bakgrunn enn det du vet om eller har lyst til å tenke. Om intensjonen var å såre deg, eller å skape ubehag i deg, så er det helt rett å "ikke finne seg i" dette. Men om intensjonen var en helt annen, vil det igjen være deg og din reaksjon som skaper sårhet. Siden det å skape sårhet ikke er noe vi vil, så trenger vi ikke å gjøre det bare fordi vi har en tanke om at dette skal vi ikke finne oss i. Ofte er det stoltheten som står bak en sånn tanke, og stolthet i denne forbindelse er ikke alltid den beste lekekameraten. Det finnes utallige eksempler på ensomme mennesker som er ensomme nettopp fordi man er for stolt til å tenke at man ønsker andre mennesker rundt seg, eller fordi man "ikke vil finne seg i" ting som andre ikke vet hva handler om. 

Tenk kjærlighet
Kjærlighet er mitt svar på det meste. Men ikke for enhver pris. Vi må faktisk også definere hva kjærlighet er for oss selv. Jeg snakker om den rene, uselviske kjærligheten. Det er den som ikke tenker "dette finner jeg meg ikke i, så nå skal vi virkelig fortelle hvordan du tråkker på meg". Det er den som sier "hvorfor sier - eller gjør - du dette?". Den som istedet for å gå inn i det som er sin egen oppfatning av hvorfor situasjonen ble som den ble, heller stiller åpne spørsmål, og sørger for å fortelle hvorfor akkurat dette gjorde deg sår. Kanskje er svaret noe helt annet enn du kunne sett for deg? De fleste vil oppleve seg sårbar når man stiller seg åpen på denne måten, men du er ikke egentlig det. Tvert imot - det er ingenting som gjør deg mindre sårbar enn å stå i din egen sårhet, og erkjenne at det er din - og ikke de andres. Det er da du får styrke til å håndtere den, og har du styrken så er sårbarheten din langt mindre.

Du kan heller ikke forvente at andre mennesker skal kjenne til din historie godt nok til at de aldri skal kunne gjøre noe som du opplever å bli såret over. Du kan ikke sette opp et regelverk for andre mennesker, når du selv forventer å kunne si og gjøre det du opplever som naturlig i de enkelte situasjonene. Om du gjør det, så er det du som skaper ubalansen, du som holder fast andre mennesker, for at de skal passe inn i din boks. Som eksempelvis å kreve at andre mennesker ikke skal si eller gjøre noe som du blir såret over, selv om dette sitter i din historie - det kan være handlinger eller ord som handler om noe helt annet, og totalt uskyldig, for den andre personen. Det skal du huske på før du tillater deg selv å bli såret over situasjonen.

Finn deg i litt mer
Enkelt å si, men ikke så lett å gjennomføre. For hvordan "finner man seg i" ting man har i ryggraden at man "ikke skal finne seg i"? Vil ikke det gå utover din verdighet? Svaret er "med kjærlighet" og "nei". Kjærligheten er det jeg hele tiden kommer tilbake til. Og jeg snakker om kjærligheten som en altomsluttende kraft som nærer oss mennesker i alle livets situasjoner.

Kjærligheten er nøkkelen for å få et godt forhold til andre mennesker. Kjærligheten er nøkkelen for å hele vår egen sjel. Kjærligheten er det vi trenger for å komme oss videre i vår egen selvutvikling. Det er ikke farlig å gi kjærlighet. Det er ikke farlig å ta i mot kjærlighet. Det er ikke farlig å utøve kjærlige handlinger.

Også skal vi alle huske på at alle mennesker er i en stadig utvikling, uansett hva vi gjør, hva vi sier, hvor vi er. Vi befinner oss på forskjellige stadier i livet, vi har forskjellig livserfaring, vi tenker forskjellig om forskjellige saker, og vi utfører forskjellige handlinger med forskjellige intensjoner. Fall aldri for fristelsen til å tenke at alle mennesker tenker og gjør det samme ut fra samme bakgrunn. Ingen andre har den historien som akkurat du har. Ingen andre har den historien som naboen din har, partneren din, moren din, faren din, barnet ditt, venninnen din. Ingen har samme historie. Husk på det, og snu fortegnet fra det du tenker som negativt til enten å være fraværende, eller til å bli et positivt fortegn.

Å utøve kjærlighet vil aldri gå ut over din verdighet. Og da tenker jeg ikke at man skal gå rundt å være så veldig glad i andre mennesker hele tiden, men vi skal være så glade i oss selv at vi tillater oss å la være å bli såret av andre menneskers uvitenhet. Uvitenhet trenger heller ikke å være negativt. Det betyr bare at det andre mennesket ikke hadde forutsetninger for å forstå at du kom til å bli såret over det de gjorde eller sa. Og du har ingen rett til å kreve at det andre mennesket skal forandre sin væremåte for at du skal unngå å kjenne på din egen sårhet. Den løypa er det faktisk du som er nødt til å gå.

Det kalles selvutvikling. Og det befinner seg utenfor komfort-sonen. Dit er du nødt til å gå hvis du vil videre og gjennom det som hindrer deg i å se andre mennesker som de er. Der finnes det mye sårhet, men der finnes også kjærligheten. Der er det god plass og god takhøyde, og dit er du alltid velkommen ❤