18. nov, 2019

Når hverdagen tar deg

Vi mennesker er skapt med en lengsel etter å ha det bra. Og det er bra, for det er sånn det skal være. Livet er til for å ha det godt, var det en gang en som sa til meg, og det har han veldig rett i. Universet elsker oss når vi klarer å gjøre livet godt for oss selv, like mye som når vi står i vanskelige situasjoner, eller har det veldig vanskelig. Universet elsker oss. Punktum. Kort og godt. Uansett.

Noen ganger kan livet føles vanskelig, og til og med nesten utålelig. Når vi opplever tunge ting, vi mister noen vi er veldig glade i, vi opplever urettferdighet, vi havner i ulykker. I det hele tatt, noe skjer med oss, noe som er alt annet enn godt. Det er da det er lett å miste troen på at det finnes en høyere eksistens, en som styrer oss. Hvorfor skulle dem i så fall sende oss gjennom dette som vi opplever som så veldig vanskelig, så vondt, så traumatisk, så lemlestende. Noen velger å avslutte sitt opphold på jorden fordi det hele blir altfor vanskelig. Hvorfor blir det sånn? Vil ikke universet se oss lykkelig? Hvorfor sørger de ikke for at vi får den hjelpen vi trenger, får den oppfølgingen vi så desperat har behov for, eller den trøsten vi lengter etter?

Min tro har jeg ennå ikke funnet i noe trossamfunn. Min tro er på naturen som skaperkraft. Jeg tror våre sjeler kommer tilbake til jorden gjennom forskjellige mennesker og skjebner, akkurat så mange ganger vi har behov for. Jeg tror at våre sjeler har sitt opphav og sin egentlige tilhørighet i en annen dimensjon, en dimensjon vi reiser tilbake til hver gang vårt oppdrag avsluttes her på jorden. Jeg tenker på hvert besøk på jorden som et skoleår. Vi har noe vi skal lære, vi har noe vi skal gjennom, vi har noen vi skal møte - enten igjen, eller for første gang - for å lære oss å kjenne sjelevennene våre igjen i forskjellige skapelser.

Hver gang, når skoleåret avsluttes, sendes vi på "ferie", der vi får healing for de traumer vi har påført oss, eller som har blitt påført oss. Vi får en slags defriefing, evaluering, eller eksamen, om du vil. Har vi lært oss det vi skulle lære dette skoleåret? Har vi fullført de arbeidskravene vi skulle gjøre dette skoleåret? Med andre ord, har vi oppnådd det læringsmålet som studieplanen sa vi skulle, sånn at vi er klare til å gå videre? Med resultatet fra den evalueringen sendes vi enten tilbake, eller - om vi er fullært - til et annet sted, til en annen dimensjon eller en annen tjeneste. 

Om det da er sånn at vi ikke har nådd læringsmålene for det skoleåret vi hadde, så må vi faktisk ta det på nytt! Vi skal ha den lærdommen med oss, og da må vi lære den, vi kan ikke jukse oss videre. Nettopp derfor må vi også finne en vei gjennom det vanskelige. Om vi forsøker å gå rundt problemene, unngå dem, vel - da får du dessverre ikke den lærdommen, og du må antakelig tilbake til samme skoleår en gang til når den tiden kommer.

Slik er min forenklede tanke rundt det hele, og det er antakelig akkurat derfor jeg aldri har valgt minste motstands vei. Ja, det er fryktelig vanskelig når man står i tunge ting, når man har mistet noen man elsker, når man har mistet alt man har, og regelrett ikke aner hvordan man skal komme videre. Det er ekstremt vanskelig når man mister troen på sin egenverdi, på at noen i det hele tatt kan ønske å være i nærheten av deg. Når absolutt hele verden raser sammen rundt deg, og du egentlig bare vil bort herfra. Men, det er da lærdommen kommer. Det finnes ikke en riktig måte å gjøre ting på, fordi lærdommen kommer. Uansett hvordan du finner en vei videre. Uansett hvor mye hjertet ditt gråter, og hvor hardt sjela di har gått i stykker, så er det når du er akkurat der du skal lære dette skoleårets pensum. Du skal kjenne på dypet i sjela di, og finne en form for en løsning der. Og når du først har kommet deg til bunns, så er også den hjelpen du trenger så langt nærmere enn du tror. Problemet er kanskje at når du først har kommet dit så har du antakelig også gitt opp troa, og da blir det enda lengre å gå før du kommer deg opp igjen. 

Nei, det er ikke alltid lett. Men det er heller ingen som har lovt oss at det skal være lett å være her. Så er det også sånn med vanskeligheter - at uten dem, så ser du heller ikke det som er lett. Du må faktisk oppleve sorg for å kunne kjenne på glede. Du må oppleve tap for å sette pris på det du har. Du må oppleve å desperasjon for å kunne kjenne på ro. Poenget er at uten mørket kan du heller ikke se lyset.

En hverdag med bare latter og glede eksisterer ikke. Vi kan ha perioder med mye latter og glede, og vi kan ha dager preget av sorg, savn og tristhet. Men de fleste dagene er helt ok, helt greie, uten de store verken opp- eller nedturer. Det er da livet går sin gang, du gjør det du skal gjøre i løpet av en dag, du eksisterer. Ingen har sagt at det ikke er akkurat det du skal gjøre de dagene, det er muligens på de dagene at du absorberer den lærdommen du har fått så langt. At erfaringene blir implementert i ditt erfarings- og læringsminne. Det minnet som du så villig deler med universet, sånn at de kan evaluere deg når den tid kommer. 

Da er det kanskje greit at hverdagen tar oss, "dem der oppe" følger med oss uansett, og står klar til å gripe inn hvis vi beveger oss bort fra det pensumet vi skal ha med oss dette året. De puffer oss over i riktig retning, ofte med livsomgripende hendelser som sender oss inn i en virvel av følelser og opplevelser. Det er universets måte å sørge for at vi kommer oss inn i riktig lærebok. Det er alltid lærdom å hente i vonde opplevelser. Det er bare at vi av og til er fryktelig dårlige til å lytte.