Minsinns funderinger

14. jan, 2021

Godt nytt år til alle dere som leser dette. Det er ikke sikkert at dere leser det tidlig nok til at dere føler at det er på sin plass å si det, men jeg har alltid tenkt at det er aldri for sent til å ønske godt nytt år! Ja, om man nå gjør det i løpet av de første måneder i året, vel og merke.

Vi er i midten av januar. i 2021. Rundt nyttårsaften så jeg mange innlegg på Facebook der flere ytret stor glede over at 2020 nå var over, man ønsket 2021 velkommen, og hadde mange gode ønsker for at det nye året skulle bli så langt bedre. 

Tro meg, det blir det Det bare tar litt tid før vi kommer dit. i 2020 var samfunnet nedstengt fra midten av mars. I Norge åpnet vi litt opp igjen mot sommeren, for så å bli stengt på nytt når høsten kom. Vi gjorde et nytt forsøk på å omfavne kosen til jul, men med sterke formaninger inn i høytiden. Nedstegningen som kom 4. januar kom ikke overraskende. Rundt juletider var det økt reiseaktivitet, og dermed også større risiko for spredning, noe som også viste seg å holde stikk.

Jeg så "korona-kombinasjonen" i kortene mine igjen i julen. De to kortene som spår om forsinkelser pga samfunnsmessige forhold. Gjerne flanket av helsekortet. I fjor på denne tiden forsto jeg ikke hva denne kombinasjonen betød. Det gjør jeg nå. Så jeg ventet på en innstramming i smittevernet igjen. 

Foreløpig skal vi nå sitte her, da, til 19. januar, sier den siste formaningen fra regjeringen. Jeg tror ikke vi får lov til å slippe fri igjen da. Jeg tror det blir et par uker til med den store innstrammingen vi har nå, men så tror jeg vi får litt oppmykning i friheten vår.

Jeg tror ikke vi får full frihset ennå, men jeg tror skolene og fritidsaktiviteter kan starte forsiktig opp igjen fra februar. Jeg tror alkoholforbudet opphører fra februar, men at det fortsatt blir restriksjoner på åpningstid i utelivsbransjen. Jeg tror munnbind når man er på reise har kommet for å bli - iallefall ut høsten.

De fleste sosiale møteplasser er stengt, og det har de vært lenge - snart et helt år. Det kjenner alle vi som bor alene på. For min egen del, så trives jeg godt i mitt eget selskap, men det begynner å bli litt vel mye av det nå, for å si det på den måten. Mange håper å treffe en ny kjæreste, noe som det ikke har vært rom for siden i mars i fjor. Noen har trosset smittevernrådene og gjort det likevel, med den risikoen det har medført - ikke minst folk som jobber i helse- og skolesektoren tar en stor risiko når de inviterer en ny person inn i sin nærmeste sone. Det har blitt meg fortalt at datingapper er like aktive som før, også med møter - omså bare for en natt. Sånn sett er vel også ensomhet og kjedsomhet en risiko for smittespredning.

Men for de som kjenner seg ensomme, så er det ingen lett tid. Som nevnt ovenfor, så er tross alt alle sosiale møteplasser stengt. Det er ingen steder man kan treffe nye mennesker, ingen plasser man kan treffe flere enn tre venner, eller familie lenger. Det er ikke lov til å klemme, ikke engang gi et håndtrykk. Jeg savner begge deler. Jeg liker å ta på mennesker, kjenne på energien deres, det får jeg ikke lov til lengre. Siden mars i år kan jeg telle de klemmene jeg har fått på en hånd, eller kanskje på to hender, men ikke flere enn det.

Nei, det er ingen lett tid vi er inne i når, men en liten trøst kan det være at vi er i innspurten nå, tror jeg. Jeg tror vi kommer til å se en forsiktig åpning av samfunnet i løpet av våren. Jeg sier forsiktig, og jeg mener forsiktig. Dette kommer til å gå sakte. Til sommeren har nok de fleste fått vaksine, og fra høsten tror jeg vi kan se et tilnærmet åpnet samfunn igjen her i landet. Jeg er ikke sikker på at det vil være åpent mot alle andre land, heller ikke de europeiske, men noen vil være det. I historien tror jeg 2020 og 2021 kommer til å bli omtalt som de to årene pandemien stjal fra menneskeheten. 

Inntil vi venter på det nye samfunnet som vi kommer til å få etter at pandemien har lagt seg:

Husk å vaske hendene og hold avstand!

22. des, 2020

Det nærmer seg jul med stormskritt. En anderledes jul blir det i år for de aller fleste, men kanskje nettopp derfor er det på sin plass å minne om at det faktisk er helt OK å være alene i julen.

Det er alltid både sagt og gjort i beste mening. Vi har liksom lært at i julen skal ingen være alene. At det liksom er litt synd på de som må være alene i jula. Men det er også sånn at ikke alt blir en sannhet selv om man gjentar det mange nok ganger. Det ER mange som er alene i julen, og mange av dem er frivillig alene i julen. Noen synes det blir mye mas om at man skal være så veldig sosial, at man må gjøre ting sammen hele tiden. Mens andre ikke kan tenke seg noe annet enn at hele (stor)familien skal tilbringe all juletid i samme hus.

For en god del år siden bodde jeg i en annen by, et halvt land unna min familie, men sammen med min daværende kjæreste. Da jula kom, tenkte jeg en stille og rolig jul, gjerne bare med oss. Det gjorde ikke han. Vi jobbet på samme arbeidsplass, og der var det noen andre tilflyttinger som hellelr ikke hadde familiene sine i nærheten. Det syntes min kjæreste var helt forferdelig, så han mente vi burde invitere dem alle til oss, iallefall på julaften - for, som han sa; Ingen skal være alene på julaften. Jeg var med på den, men fikk han til å love meg at invitasjonene skulle være sånn at de ikke følte det som noe press, at de takket ja hvis de ville det, ikke fordi de følte seg forpliktet til det. Av fem inviterte var det fire som kom. Den femte foretrakk en rolig julekveld i eget selskap. Jeg brukte litt tid på å forklare kjæresten min at det er noen mennesker som er alene fordi de ønsker det, ikke fordi de må. Jeg måtte også forklare han en del om forskjellen på å være alene og å være ensom. 

Fordi det er noen som faktisk synes det er helt OK å være alene, selv på julaften. Og som synes det blir et mas om de blir møtt med at "ingen skal være alene på julaften", og føler seg forpliktet til å stille opp - ikke fordi de ikke vil være alene på julaften, men fordi de ikke ønsker å skuffe de som inviterer. De samme menneskene kan være de mest sosiale menneskene du kjenner til, men det er ikke dermed sagt at de synes det er leit å være alene på julaften. 

Jeg pleier å si at ingen skal være alene på julaften, hvis de ikke ønsker det selv. Noen mennesker har havnet i en familiær situasjon som gjør at de må være alene på julaften, uten at de ønsker det. Noen mennesker føler seg veldig ensom om de må være alene på julaften. For noen mennesker er julaften en dag full av minner, som kan bringe fram både sårhet og tårer, spesielt om de blir alene. Og en del mennesker kjenner ikke på ensomhet selv om de er alene på julaften.

Poenget mitt er at folk er forskjellige. Vi må respektere at noen ønsker å være alene på julaften, selv om vi selv kanskje synes det høres veldig ensomt ut.

Hvis du inviterer en julegjest, så blir du sikkert veldig glad om du får ja. Men om du får nei, så vær så snill å respektere det. Det er helt OK å være alene på julaften, så lenge du velger det selv ❤

15. des, 2020

Dette innlegget opplever jeg kom til meg, som om det er ment til spesielt en av dere lesere. Jeg håper imidlertid at flere av dere vil finne lindring i å lese det.

Det er et tema man gjerne unngår å snakke om i det lengste. Det er flere årsaker til det, bare det å snakke om det kan utløse en smitteeffekt, og det er nettopp derfor det er så vanskelig å snakke om det, og samtidig så viktig. Fordi: med riktig åpenhet rundt selvmord, vil man også antakelig redusere både de reelle tilfellene og de tilfellene av trusler om selvmord som blir brukt for å tilstrebe seg makt over andre mennesker.

Ja, fordi det eksisterer faktisk, det også. En del mennesker truer med selvmord, eller hevder man har prøvd det, nettopp for å få andre mennesker - helst noen få utvalgte - til å bli "snill" mot dem. Da benytter man seg av en type hersketeknikk som er noe av det mest infame man kan tenke seg, fordi - ingen av oss liker tanken på at vi kan komme til å sitte der, med den evige dårlige samvittigheten, fordi noen valgte å avslutte livet sitt, fordi vi ikke lyttet, var nok tilstede, var "snille" nok, var den "vennen" de mente vi skulle være.

La meg være helt klar på det: Jeg forstår at mennesker kan være så bunnløst fortvilet at man ikke ser noen annen løsning enn å avslutte. Det kan være mange årsaker til at man har havnet der, men i de fleste tilfellene dreier det seg om en type mental sykdom. De jeg har snakket med som har vært på terskelen til å gjennomføre et selvdrap, men som har blitt stanset på en eller annen måte, er klar på det. De tenkte ikke klart. Det at de var i ferd med å skape et traume i egen famlie, arbeidsplass og omgangskrets, var aldri en tanke hos dem i de øyeblikkene tanken på selvdrap kom. De var helt uten empati for andre mennesker i de øyeblikkene, og da er man pr. definisjon mentalt syk. De fleste av disse uttrykker også at de, i etterkant, er så utrolig takknemlige for at de ble stanset, eller berget. Det å planlegge å drepe seg selv - eller andre, for den del - er ikke noe et mentalt friskt menneske vil gjøre.

Noen klarer dessverre å gjennomføre, og de som sitter igjen kan slite i årevis med spørsmål, med dårlig samvittighet, med sorg. De etterlatte blir utsatt for et enormt traume, som de må ha riktig behandling for å komme ut av. Kanskje vil traumet følge dem for resten av livet. Ingen snille mennesker utsetter andre mennesker for det, men det er en viktig forskjell på alvoret mellom de som ønsker å dø, og de som ønsker å true med å dø. De som virkelig ønsker å dø, har havnet i et uføre av ett eller annet slag. Noe som de ikke ser noen utvei på. De som ønsker å true med å dø, er faktisk egentlig bare herskesyke mennesker som ikke klarer å avfinne seg med sin egen situasjon. De som virkelig ønsker å dø, snakker ikke om det. De som ønsker å oppnå noe med å true med å dø, gjør som regel ikke noe annet enn å true med det, eller - i noen tilfeller kan de starte et forsøk, men samtidig sørge for at de blir funnet i tide, slik at de ikke kommer til å dø. De vil ikke egentlig dø, de vil bare at du skal være "snill" mot dem, og følge deres vilje. 

Man ser ofte, etter at noen har gjennomført et selvdrap, at vedkommende får så mye gode ord. Det er så mange mennesker som i ettertid sier at "vi skulle vært der for henne/han". For noen blir dette en form for den ultimate anerkjennelse, og noe går litt galt i psyken, de tenker kanskje at "Hvis dem tror jeg blir borte, så innser de nok hvor mye jeg betød for dem". Og det er her hersketeknikken kommen inn. Man bruker trusler og kanskje forsøk for å oppnå det man ønsker: Å få andre mennesker til å gjøre det man selv vil, ikke det de andre menneskene kjenner på er riktig for seg. Det er en type hersketeknikk der man bruker samvittighet. De sterkeste empatene har også de største porsjonene med samvittighet. Regnestykket er ganske enkelt: Vi blir ofte offer for herskesyke mennesker som vil at vi skal være i livene deres for deres egen skyld, ikke for vår del. Det går en stund, nemlig, mens vi forsøker å elske disse menneskene nok til at de skal se vår verdi. Men vet du, den dagen kommer ikke. Et menneske som bruker argumentet "Hvis ikke du gjør det for meg, så tar jeg livet av meg", kommer aldri til å se din verdi. Det mennesket beholder deg i sitt liv utelukkende fordi det menneskets egen innsikt er fullstndig fraværende. Hun/han ser ingen andre enn seg selv, og kommer aldri til å slutte å bruke det argumentet, så lenge hun/han ser at det virker.

Til deg som har havnet i en slik usunn balanse der et annet menneske utnytter til samvittighet for å blomstre selv: Vær så snill å stå opp for deg selv. Det er ikke din skyld at dette mennesket truer med å ta sitt eget liv, eller iverksetter et forsøk på det. Det er aldri din skyld. Du har ansvaret for deg selv, ikke slå deg selv ned med å tilpasse ditt liv inn i en ramme som er altfor liten til deg. Du må stå opp for deg selv, gjøre det som er riktig for deg, leve etter det som er i ditt hjerte.

Så til deg som tenker tanken om å straffe noen med å gjøre et forsøk: Hvilken rett har du til å skape denne ubalansen i et annet menneskes liv? Denne ubalansen er det du som har i deg, ikke det mennesket du ønsker å straffe, eller å tvinge til å bli hos deg. Det er du som har ansvaret for ditt liv, ingen andre. Du må selv finne balansen, i deg selv. Det finnes hjelp. Oppsøk den, bearbeid det som er i ubalanse hos deg, bli frisk, få empatien inn i sjela igjen. Og slutt med å bruke samvittighet som hersketeknikk. Hvis andre mennesker ikke gjør det du tenker de skulle gjøre, så er det sånn det er. Også de har rett til å være seg selv.

Helt til slutt, til dere som planlegger å bare forlate, uten å si noe: Vær så snill, si noe! Snakk med noen. Det finnes hjelp, det er mulig å finne lyset igjen, kjære deg. Men du må selv åpne opp for det vonde i deg, du må selv søke hjelp.

Jeg heier på medmenneskeligheten, de som har kommet seg ut av utnyttelsesforhold, de som har kommet seg ut av sin egen destruktive sirkel, og de som har funnet lyset igjen ❤️

27. nov, 2020

Nå er det en stund siden siste blogg-innlegg, det beklager jeg, men jeg har - som jeg skrev om i forrige innlegg - vært syk, og det er først nå jeg er helt frisk og restituert igjen. Huff, det har vært litt av en opplevelse, og jeg håper jeg slipper dette flere ganger. Jeg håper også at absolutt ingen andre får denne erfaringen, selv om jeg vet at i Norge er det 2-3% av befolkningen som får nettopp den bakterien som jeg har sloss mot i høsten. Jeg krysser fingre for at alle som får den, får den hjelpen de trenger, og kommer seg gjennom den, slik som jeg.

Men denne høsten tror jeg at jeg har møtt på Tårnet fra tarot-stokken, for de av dere som kjenner det. Tårnet står for plutselige endringer, uventede hendelser, ting som sørger for å snu livet ditt litt rundt, på en måte som du ikke hadde forventet. Det har, ved siden av skrantende helse, vært flere andre tøffe slag for meg i sommer og høst, på de fleste områder i livet. Og det hele toppet seg nå i denne uken, da jeg også mistet den ene katten min. Lille barnet mitt, som jeg kalte han. Det kommer en dag i alle dyreeieres liv da man er nødt til å ta det umulige valget. Og når det kommer, så er det viktig å sette din egen sorg og smerte til side, og ha fullt fokus på hva som er best for dyret. Dyrene våre er prisgitt oss, de behøver oss til å se hva som er galt når noe er galt hos dem. De kan ikke fortelle oss dette selv, vi er nødt til å forstå dem, utfra hvordan de agerer. Og når dagen plutsetlig og uventet er der, så må du noen ganger ta et valg som føles som helt ubeskrivelig. Du må selv bestemme deg for at den lille skapningen, som har så mye tillit til deg, må sovne inn, at det er det som er det beste for han.

Det å ha dyr forplikter. Det er noe vi alle må huske på den dagen vi henter den ubeskrivelige søte kattungen, som er så full av liv. Eller - som i mitt tilfelle - når det dukker opp en hjemløs slåsskjempe på verandaen din og skriker etter mat, full av sår både i kropp og sjel, etter en god stund på gata i daglige slåsskamper med andre ukastrerte hannkatter. Det var slik han kom inn i livet mitt, denne katten som jeg etterhvert begynte å kalle for "barnet mitt", "guttungen", "lille fjomsen", osv. Det er faktisk slik at kjært barn har mange navn, fordi etterhvert som han jobbet seg sterkere og stekere inn i hjertet mitt - så ble kallenavnene flere og flere.

Det tok bortimot to år fra han dukket opp første gangen, til jeg hadde vunnet nok tillit hos han til å få han håndtert han godt nok til å få han kastrert. Men etter det gikk det raskt framover med vennskapet vårt. Han fikk et langt bedre liv etter kastreringen, og da flyttet han permanent inn hos meg. Han ble rolig og kjærlig, og slappet etterhvert av med tanke på maten også - når han omsider forsto at det alltid var mat tilgjengelig. Hans liv på gata hadde lært han å spise alt han kom over, fordi man aldri visste når neste måltid dukket opp. Men etter en stund hos meg, ble han trygg på at han alltid fikk det han trengte, også matmessig. Han ble en utrolig hengiven katt, med et veldig spesielt blikk som ofte søkte kontakt med mitt, litt sånn for å si hvor takknemlig han var for å ha funnet seg et snilt menneske. 

Etter hvert fant jeg også ut hvor han opprinnelig kom fra. Det var noen gater unna meg at han hadde sine første år, hos en familie som ventet på en oppholdstillatelse som aldri kom. I stedet ble de sendt "hjem", og i den prosessen var det ingen myndigheter som tenkte på noen katter, så den lille gutten havnet på gata, fordi menneskene hans plutselig bare var borte.

Han fikk et godt liv hos meg, men helsa hans bar preg av de årene han hadde hatt som gategutt. Han var en veldig stor katt, type alfa - som gjerne er ekstra utsatt for angrep fra andre hankatter. Hos meg fikk han også et kosthold som gjorde at helsen kom seg betraktelig, men sporene fra livet som gatekatt hadde han alltid med seg. Et hardt liv setter alltid spor i kropp og sjel, selv om man får et godt liv til slutt.

Denne uken skulle vi til dyrlege for full helsesjekk med tanke på alder, og en tannrens. Stakkar "lille", han strittet sterkt imot da jeg skulle ha han inn i transportburet, men som den lojale og tillitsfulle gutten har hadde blitt til, så gikk han med på det til slutt. Jeg forteller han også at nå skal vi til dyrlegen, der skal du så sove litt, og når du våkner, så er vi hjemme igjen og du får det så mye bedre, spesielt i munnen din.

Det er det verste, at jeg føler jeg har løyet til han. Fordi han aldri ble med meg hjem igjen. Fordi når han pent hadde sovnet hos dyrlegen, og vi begynte å se i munnen hans, så var det ikke så mye tenner igjen der. Det var derimot flere rotbetennelser, og noe som ikke var så mye å gjøre med. Jeg kunne valgt å få operert ut rester av tannrøtter, og de betente tennene, og kanskje fått gitt han et par år til, men da med spesialtilpasset kost. Den operasjonen ville ha utsatt han for en betydelig stressbelastning i et par dager, da den ville medført to dager på reise, i tillegg til to narkoser, og smerter i etterkant. Lille gutten min var en godt voksen katt, en "senior", jeg ville at han skulle ha et godt liv. Det ville han ikke ha fått med den tilstanden tennene hans var i.

Valget var ubeskrivelig tungt, men jeg valgte min sorg over hans smerte. Han fikk sovne rolig inn, og ble lagt i en trygg dyregrav, skjermet mot andre dyr og erosjon. Min sorg kommer til å bli mindre, men det sporet han har satt i hjertet mitt er enormt. Det verste er, som sagt, at jeg føler at jeg løy til han, da jeg sa at han kom til å være trygt hjemme igjen når han våknet opp. Men jeg håper at kameraten hans fra nabohuset, sto klar til å ta imot han da han krysset over til den andre siden. Kattegutten fra nabohuset, som gikk over for to år siden, og som min kattegutt fikk et godt forhold til. 

Potespor i hjertet sitter godt, og etterlater seg mange gode minner. Sårheten vil avta etter en stund, men sporene vil alltid være der ❤️

3. okt, 2020

Denne høsten har vært preget av sykdom for min del. Siden ca. midten av august har helsen min hanglet, til den i begynnelsen av september var på en sånt nivå at jeg ble innlagt på sykehus. Der fant man imidlertid sykdommen og kunne gå i gang med behandling rett mot den.

En lang rekonvalesenstid begynner å nærme seg slutten, og jeg håper at jeg kan være fullt oppegående igjen fra midten/slutten av denne måneden. Dette er ingen enkel sykdom, og så langt har jeg hatt ett tilbakefall, men legen min lover at jeg skal bli helt frisk igjen.

Jeg er langt på bedringens vei, men er fortsatt mye sliten, og har litt trøbbel med konsentrasjon, og nettopp det gjør at jeg velger å logge meg av linjen min inntil jeg føler at jeg kan ivareta deg og dine spørsmål på en god måte. Pr i dag er jeg der bare av og til, og derfor er jeg også bare av og til pålogget linjen inntil jeg er helt på plass igjen.

Jeg beklager dette, jeg savner kontakten med både dere og med universet, men jeg vet at den kommer igjen. Når jeg bare blir frisk igjen. Snart 🙂

I lys og kjærlighet,

Anne ❤