Minsinns funderinger

27. aug, 2020

I dag hadde jeg tenkt å fortelle en liten historie som ikke har noe som helst med verken det spirituelle, det åndelige eller mellommenneskelige og gjøre. Regelrett en liten fortelling som kanskje kan få deg også til å finne latteren, slik den gjorde for meg. Og hvis den gjør det, så husk å le hjertelig, høyt og lenge. For akkurat det - det å le fra hjertet - det er noe av det mest helende vi kan gjøre. 

Jeg har lenge ønsket meg nytt kjøkken. Ikke det, det kjøkkenet jeg har fungerer ennå, men det er veldig slitent, det er fra 90-tallet, og lite praktisk innredet. Jeg trives på kjøkkenet mitt, jeg liker å lage mat, og jeg liker å bake, så nettopp det å ha et kjøkken som er godt å jobbe på, det er viktig for meg. Men så er det nå sånn at kjøkken er ett av de dyreste rommene man kan pusse opp, ved siden av bad - som kanskje er hakket dyrere ennå (iallefall hos meg, mitt bad er på vel 16 m2). 

Men så har det seg nå sånn at jeg bor ikke langt unna Finland. Der er både kjøkken, materialer og arbeidskraft litt billigere enn i Norge. Og i tillegg så er det et firma i grensetraktene på finsk side som har funnet sitt marked i å levere kjøkken til norske hjem i grensetraktene. For et par uker siden fant jeg et innlegg på Facebook, der de annonserte at de skulle på en ny runde i mitt område, og at et planleggingsmøte med dem var både uforpliktende og gratis.

Jeg sendte dem en melding, og fikk svar samme kvelden. Den runden de skulle på da, var dessverre for min del fullbooket, men de skulle ta en ny runde etter et par uker, og da havnet jeg øverst på lista deres for den turen. 

Nå må jeg også ta med at i min by står både Finland og det finske språket høyt. Store deler av byen er bygd opp av finske innvandrere som kom hit under de store hungersnødene i Finland på 1800-tallet. I min by har, for eksempel, alle hus/boenheter med respekt for seg selv, egen sauna. Vi kan alle litt finsk, iallefall tonefallet og de groveste finske glosene. Om noen av dere har lest bøkene til Arto Paasilinna, du vet de med historier fra de "djupe finske skogar", så kjenner vi igjen de typene som blir beskrevet der. De eksisterer virkelig, og de er bare finske i våre øyne. Sånn er det bare. 

Disse to som i går ringte på hos meg skilte seg absolutt ikke ut i så måte. Tonefallet var til stede, sammen med den litt karakteristiske gebrokne måten å snakke norsk på. Han ene kunne riktignok veldig lite norsk, og var mest med for å ta mål og lage utgangsskisser. Men han forsto tydeligvis en del norsk, iallefall svarte han sitt finske "ja-a" på en del av mine spørsmål underveis. 

Da jeg åpnet døren for dem, falt det seg bare helt naturlig å si "Nå hei", litt sånn avslepent, sånn som finlendere som snakker norsk gjør. Det resulterte i at han som snakket norsk ble overbevist om at jeg kunne finsk, så da måtte vi først bruke litt tid på å oppklare misforståelser i så måte, og ble enige om at vi skulle snakke norsk sånn at vi alle kunne forstå hva som ble sagt. Tonen fant vi altså helt i startfasen på møtet.

Vi satte oss på kjøkkenet, jeg forklarte dem hvilket bilde jeg hadde i hodet mitt om hvordan kjøkkenet skulle se ut, og vi plukket ut både skapdører, farger, håndtak, benkeplater, hva som skal være på veggene mellom over- og underskap, integrerte eller ikke integrerte hvitevarer, oppvaskkum og kran, og alt sånt som hører til en sånn planlegging. Alt i to utgaver, sånn at jeg kan få to forslag når de har fått tegnet og regnet seg ferdige.

Så nærmer vi oss en slutt på planleggingsmøtet, og de forteller meg videre saksgang. Jeg legger til at jeg selvsagt må en tur i banken også, før vi eventuelt kan lage kontrakt.

Det er her han som snakker norsk, ser på meg over brillene sine, og spør rolig - med sin karakteristiske finske aksent: "Vil du låne finlandshette?"

Jeg lo lenge etter at de hadde dratt.

18. aug, 2020

En lang og litt merkelig sommer er i ferd med å gå over i høst. Jeg kjenner det litt i luften, som har blitt litt skarpere. Jeg ser det litt på trærne, som har begynt å få antydning til gule farger i bladverket. Og jeg merker det på mørket, vi har igjen kommet til den tiden på året da man må ha lys på hjemmet om kveldene.

Sommeren i år har vært lang. I min del av verden er vi ikke vant til verken sommertemperaturer eller grønn skog før St. Hans. Det hadde vi i år, og juni måned i år var langt mer sommer alene enn hele den sommeren vi hadde her i fjor. Fjorårets sommer pleier jeg å kalle "sommeren fra helvete", ganske enkelt basert på at temperaturen gjennom hele sommeren stort sett holdt seg under tosifret, vi så knapt nok solen, og det sto på med småregn/yr og vind av forskjellig styrke gjennom absolutt hele sommeren. Så kom vinteren, i oktober allerede. Vi pleier alltid å få den første snøen i oktober, men den pleier aldri å bli liggende før rundt juletider. I fjor gjorde den det, og sørget for at vi fikk en såpass snørik vinter her at jeg ikke vet helt om jeg kan huske at vi har hatt det før - kanskje en vinter i min barndom, som begynner å bli ganske lenge siden nå. Så ble snøen liggende lenge. Veldig lenge. Normalt sett pleier den å bli borte i eller innen april. I år måtte vi helt til juni før den ble borte. Men når snøen plutselig ble borte, så ble den så veldig borte, og samtidig kom sommeren. Vi hoppet ganske elegant over våren i år, og det er egentlig like greit, tenker jeg. Så når jeg nå begynner å ane høst, så er det ikke med direkte glede, det er nå jeg er klar for en sommer med sol og varme.

Men, jeg hadde ikke tenkt å snakke om været i dag, men mer om hvordan livet kan snu. Helt plutselig, og med et utropstegn som setter et virkelig preg på oss. Min sommer i år ble så absolutt ikke som forventet, og fortsatt ser det ut til at det kommer stadige etterdønninger som ryster min grunnmur så kraftig at jeg ikke vet helt om den kommer til å holde eller om den kommer til å gi litt etter. 

Innimellom er det til og med vanskelig å opprettholde troen på kjærligheten, på at universet vet hva de holder på med, og ikke minst - den spirituelle troen. Ofte er det sånn når man opplever store og vonde endringer i livet, at man stiller spørsmål ved om hvorfor jeg fortjener å oppleve dette. Kanskje har man vært gjennom noe vanskelig tidligere også, og kanskje har man ikke engang klart å komme seg helt igjen etter sist gang grunnmuren slo brister. 

Flere av dere jeg har snakket med vår og sommer har opplevd store, vonde ting i vår og i sommer, og har samme tanker om nettopp dette. Hva galt har man gjort for å fortjene å oppleve denne store sorgen? Jeg har ingen svar, men jeg vet at når man opplever stor sorg, så har man også opplevd stor kjærlighet. For et par år siden var jeg i en begravelse der presten satte ord på nettopp det: At når man åpner seg for kjærligheten, så åpner man seg også for sorgen. Det var en ung mann som gikk bort, tilbake satt foreldrene, kone og barn, og en fullsatt kirke av venner og kollegaer i sorg som ville følge han til graven, og som ville vise medfølelse ovenfor hans nærmeste. Medfølelse hjelper litt, men savnet etter et menneske som plutselig ble borte, forsvinner aldri, det bare bleknes litt etterhvert som årene går, man lærer seg å minnes dem i kjærlighet, og plutselg en dag oppdager man at man smiler når man minnes dem, og de tingene vi lærte å sette pris hos dem på mens vi hadde dem hos oss. 

Jeg vet at jeg snakker mye om kjærlighet, men så er det jo også sånn at kjærligheten er tross alt det viktigste vi har. Iallefall så lenge den er ren og ekte. Det er den kjærligheten som skaper energi, den kjærligheten som gjør oss lykkelige, den kjærligheten som heler gamle sår, og som gjør oss til trygge mennesker som tør å elske en gang til. Den rene og ekte kjærligheten krever ikke, forlanger ikke, straffer ikke. Den bare er der, men jeg vet også at den er sjelden - ikke fordi den ikke er der, men fordi det er så mange som ikke tør å åpne hjertet sitt. De fleste som er der, tenker også at det er så vondt å bli såret, men vet du hva? Det er faktisk langt vondere å leve i utakt med sitt eget hjerte, og det er derfor jeg alltid understreker viktigheten av å være ekte, å være seg selv, og å leve etter hjertet sitt.

Jeg har vært litt fraværende på linja mi i sommer, og det er på grunn av mine egne hendelser i sommer. Jeg vil alltid være helt på plass når jeg er på jobb, det fortjener du som ringer meg, og derfor lar jeg også være å jobbe når jeg ikke selv er helt i balanse. Men, nå kommer jeg til å være adskillig mer tilgjengelig framover. I mellomtiden: Følg hjertet ditt, det er sjelen som snakker til deg.

I lys og kjærlighet,

Anne

6. jun, 2020

Jeg holder på med å male på loftet mitt for tiden. Det er egentlig noe jeg har tenkt på helt siden jeg flyttet inn i huset mitt for åtte år siden, men det var nå i vår at tiden endelig var riktig, og det er nesten litt gøy å holde på, ikke minst når man ser - og kjenner - forskjellen i energiene i rommene før og etter.

Når man gjør endringer i huset blir man kjent med nye sjeler
Og mens man holder på da. Dette er ikke første gangen jeg pusser opp eller maler i et gammelt hus. Huset mitt er opprinnelig bygd i 1956, og ble totalrenovert på 80- og 90-tallet av han jeg kjøpte huset av for åtte år siden. Så vidt jeg kjenner til, har det bare vært to eiere på huset før meg, men i grunnen her har det vært aktivitet også før dette huset ble bygd.

Selv om huset har vært totalrenovert før, så har jeg nok en gang selskap mens jeg holder på denne gangen, men jeg ikke er helt sikker på hvem det er. Det kan være en, det kan være flere, men iallefall en av dem røyker. Og han er rimelig oppgitt over at jeg jobber i ett strekk, og ikke tar meg røykepause engang. Jeg forklarer at jeg har sluttet å røyke, det er faktisk ti år siden i år, men det virker det som han ikke forstår. Han røyker rundt meg iallefall, lukten kommer og går, og når jeg kjenner den så sier jeg bare "Nei takk, jeg må jobbe litt mer her". Noen ganger tar han seg en øl også, og humrer godt når jeg sier at jeg ikke liker øl. "Nei", svarer han, "damer skal ikke like alkohol, så denne skal jeg ha for meg selv". Liten artigkar, dette, med andre ord. Det kan være han som bygde huset, han var såpass glad i både øl og røyk, at når forrige huseier kjøpte huset etter han så var det så gjennomrøkt at det ikke var mulig å få en røykfritt hus uten å rive alt innvendig, og bygge det opp på nytt. Han var her og hilste på da jeg flyttet inn her også, snill er han, bare litt irriterende innimellom med sine luktspor av øl og røyk.

Noen er snille, mens andre er litt mer krevende
Men poenget mitt med denne posten var ikke huset mitt, men at det er helt normalt å kjenne på energier når man gjør endringer i hus. Det har jeg opplevd før også, at det er fredelig i huset, men i det man begynner å gjøre noe endringer i det, så dukker det opp noen energier som gjerne vil ha noen fingre med i spillet. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er sånn, men det kan være at man gjør noen endringer på ting eller gjenstander som de var vært godt knyttet til, og at de derfor vil fortelle at dette er noe jeg også vil være med på, og noen ganger har de store innvendinger mot akkurat det du har startet med å gjøre. Slik hadde jeg det i en leilighet jeg bodde i et par år, der var det energier i kjelleren som overhodet ikke likte at jeg hadde planer om å innrede ett av de uinnredete rommene i kjelleren til en bad- og velværesone. Jeg begynte ikke med jobben engang, det holdt faktisk at jeg snakket om det, og til slutt ble det såpass ubehagelig etterhvert at jeg måtte be om lov til å komme ned i kjelleren, også når jeg bare skulle vaske klær eller hente noe i fryseskapet. Helt til jeg lovte å synge kjærlighetssanger fra 60-tallet til han. Da fikk jeg lov til å komme å gå i kjelleren uten at han brydde seg noe nevneverdig. Noen ganger lurer jeg på hva hun som kjøpte leiligheten etter meg opplevde da hun innredet nettopp det samme rommet til soverom til en av hennes tenåringsjenter, men jeg hørte aldri noe om det, så da lot jeg også være å spørre. Det kan også hende at hun var så lite mottakelig for slike energier at hun ikke merket noe engang, fordi det er tross alt ikke alle som opplever slike ting.

De forsvinner gjerne av seg selv igjen når oppussingen er ferdig, når ting har fått roet seg litt. Det får jeg igjen til å tenke at det kan også hende at det dukker opp fordi når man starter med et arbeid så gjør man også noe med energiene i området, og energier påvirker hverandre, så kanskje er forklaringen så enkel. Og kanskje er det nettopp derfor de gjerne forsvinner igjen når ting roer seg igjen, når man er ferdig, og energiene man har pisket i gang legger seg igjen.

Men da regner jeg også med at jeg blir kvitt både røyklukt og øllukt her i huset i mot slutten av juni. Da har min nye skyvedørsgarderobe forhåpentlig også ankommet, er montert, og all malingsarbeid og øvrig feinsmackeri på loftet fullført.

I lys og kjærlighet ❤

Anne

18. mai, 2020

I dag har jeg ringt en av de andre veilederne som er på Krystallkulen. Hun reklamerer med at hun er ærlig og direkte. "Fint", tenkte jeg. Jeg liker nemlig veiledere som er ærlig og som forteller det de får opp. Opplevelsen ble imidlertid noe helt annet enn god, den resulterte også i at jeg ble sittende å fintenke litt på dette med ærlighet. Kan man virkelig være ærlig på en god måte, eller er det å være ærlig egentlig bare en omskrivning av å være å være frekk, nedlatende eller hoverende?

Damen jeg ringte i dag snakket først litt om hvordan hun jobbet, deretter understreket hun at hun var kjent for å være veldig direkte, og sa ting akkurat som de var. Som sagt, dette syntes jeg hørte helt fint ut, det er sånn jeg liker det - i mitt hode betyr det at man unnlater unødvendig "snikksnakk" og sier det man får opp som er relevant for saken, eller det universet ber deg om å si. Men jeg forsto dessverre ganske raskt at dette var ikke den definisjonen denne damen jobbet etter. Hun kom veldig tidlig med opplysninger som jeg vet ikke er riktig, så jeg tenkte jeg skulle rettlede henne litt på det, og det er antakelig der det skar seg helt og holdent. Det var iallefall da damen endret toneleie i stemmen, og ble veldig nedlatende mens hun understreket at dette var hun helt sikker på, og hvis jeg ikke trodde på henne så kunne jeg heller ringe noen andre. 

Jeg burde ha gjort det. Ringt noen andre, altså. Fordi denne damen fortsatte med sin nedlatende tone, ikke imøtekommende for samtale, og ikke det minste hyggelig. Det var sånn at jeg i ettertid også ble sittende å fundere på om hun egentlig helst har det best med seg selv når hun kan "være ærlig" på en sånn måte at hun bevisst framsetter utsagn som kan tenkes å såre den som ringer, uavhengig om de stemmer eller ikke. Damen reklamerer med å være sterk klarsynt, den beste på tidsangivelser, at hun kan lese tanker og følelser, og at hun kan se bestemte hendelser på bestemte dager. Det er mulig hun tar inn noe av dette, men ærlig er hun ikke. Hun er bare frekk, nedlatende. Hun sier hun bryr seg om mennesker, selv om hun vet hun kan virke arrogant, men jeg tror henne ikke på det. 

Etter samtalen ble jeg sittende å tenke litt. Jeg har tidligere snakket med et par andre på teletorg, som også sier at de er ærlig, direkte og sier ting som de er, men som jeg også har opplevd som direkte stygg mot sine innringere. Det virker som om noen mener at det å være ærlig handler om å være frekk. Og da har de så til de grader misforstått hva som ligger i begrepet ærlighet. Du kan godt være ærlig, men samtidig være ydmyk ovenfor den du snakker med. Vise forståelse for den du snakker med. Ta inn rettledning fra den du snakker med. Du må ikke glemme at det er den som ringer som tross alt vet sannheten om sitt liv, det er ikke du som veileder som skal fortelle hvordan han/hun skal leve sitt liv, eller behandle de menneskene de har rundt seg. Det er ikke din jobb som veileder å få din innringer til å gråte, fordi du har fått for deg en fiks ide om at du vet tingene så langt mye bedre, selv om innringer faktisk vet at det du sier er feil. Ærlighet handler ikke om å være frekk. Det handler aldri om å være frekk.

Ærlighet handler om å si det du får opp som er relevant i den konkrete situasjonen, det handler om å si det du får fra universet. Det handler om å bry deg nok om dine medmennesker til at du ikke legger fram dine egne antakelser som gudsgitte sannheter. Det handler iallefall ikke om å kjefte på innringeren når hun sier deg at det du sier nå, det vet jeg ikke stemmer. Samtalen handler aldri om deg, men alltid om innringerens liv. Den handler ALDRI om deg. Den dagen du glemmer det, har du glemt det vesentligste med å være veileder for mennesker som søker veiledning fra deg!

Jeg er trygg nok på meg selv til at jeg ikke går i kjelleren av en slik telefon, den bare skaper en del tankevirksomhet hos meg. Men jeg vet at det er mange som ikke er trygge nok til å la det som blir sagt i en sånn telefon bare passere. Og jeg blir så eitrende fortvilet over at det sitter slike mennekser på teletorg. Det er mulig hun har en del evner, men hun kan jo ikke oppføre seg. Hun kan ikke behandle mennesker, og da har du faktisk ingenting i en jobb som veileder å gjøre!

Huff, litt frustrasjon fra meg i dag. Jeg har lagt innholdet i den telefonsamtalen død. Det er ingen grunn til å stole på spådommer fra mennesker som er mer opptatt av seg selv enn av innringer i en slik samtale. Jeg ringte en annen etterpå. En jeg har snakket med før. En som jeg vet er ærlig. En som kan behandle mennesker. Det ble en helt annen opplevelse, og jeg fikk virkelig veiledning i forhold til mitt spørsmål.

Husk bare på at om noen forsøker å bruke begrepet ærlighet som et skalkeskjul for å være frekk eller nedlatende, så behøver ikke du å akseptere det.

I lys og kjærlighet ❤

15. mai, 2020

Noen ganger er vi ganske opphengt i at noe spesielt skal skje, og noen ganger - etter at vi har snakket med klarsynte - blir vi veldig opptatt av nettopp denne hendelsen. Jeg forstår at det kan være vanskelig å la være å ringe igjen om akkurat dette når det drar litt lengre ut i tid enn det vi klarsynte har antydet, men det lureste du gjør da kan nettopp være å la være å ringe.

Jeg sier ikke det fordi jeg ikke vil ha telefoner, men jeg sier det fordi nettopp det at du ringer kan være en årsak til at ting drar veldig ut i tid.

Alt skjer til riktig tid
Universet har lagt opp en plan for deg, du trenger ikke nødvendigvis detaljene. Planen går ut på at det som ligger i den livsoppgave, skal komme til deg når tiden er rett. Det betyr ikke alltid når du synes tiden er rett, fordi universet tenker tid på en helt annen måte enn det vi mennesker gjør. Vi tenker om en dag, en uke, en måned, eller kanskje et helt år. Muligens ett visst antall dager, eller timer, for den del. Universet tenker "når tiden er rett". Det involverer alle parter som skal være involverte, og siden alle mennesker er utstyrt med en fri vilje, så kan alle vi velge en annen handling enn den universet forutsetter skal ligge i forkant for at din spesielle begivenhet skal finne sted. Derfor kan det hende at det du venter på skal skje, blir forsinket - fordi en av de involverte partene ikke gjør akkurat det som var forventet til akkurat den tiden som var mest sannsynlig. Dette kan du lese litt mer om i ett av mine tidligere innlegg.

Hvordan kan dine handlinger virke til at ting blir forsinket?
Svært ofte, når vi venter på at noe som er forutsagt skal skje, kan vi bli veldig opphengt i utfallet, og nettopp tidsaspektet i når ting skal skje. "Er det lenge igjen til det skjer?" er et spørsmål jeg ofte får, og da svarer jeg så got jeg kan utfra det som kommer opp i kortene mine, eller i klarsynet mitt. Men det tidsaspektet er basert på at alle involverte gjør det som man skal før ting kan skje som planlagt. Så kan det være en av dem som gjør et annet valg enn det som er det mest forventede, og da skjer det en forskyvelse. Dette valget behøver ikke å være et stort valg, eller en stor hendelse. Kanskje er det sånn at det utfallet du venter på forutsettes å skje "når du minst venter det"? Kanskje er det sånn at når du er forberedt på at det skal komme, så får du ingen naturlig reaksjon på det, og kanskje var det sånn at nettopp din naturlige reaksjon var noe av det som var utslagsgivende for at nettopp dette skulle skje? 

Når jeg ber dere om å ha is i magen, så er det ikke bare at du skal roe ned og vente. Du skal også ha tillit til at det kommer "når tiden er moden", min tidsangivelse er bare veiledende, siden det er så mye annet som ligger til grunn for at nettopp dette skal skje. Om alle gjør det som er forutsatt, så vil tidsangivelsen også i de fleste tilfeller være riktig. Men om du stadig sjekker opp at dette fortsatt ligger i skjebnen, så gjør det noe med din måte å leve livet ditt på; altså en måte som ikke var forutsatt, og som dermed er med på å skape forsinkelser, eller endringer i hendelsesforløpet. For, som jeg skrev i et innlegg tidligere, så er ikke framtiden hugget i sten, vi kan forandre på det meste, unntatt vår livsoppgave, vår livslæring eller det som er plassert i skjebnen for denne gangen. Detaljene rundt dette er ikke lagt på forhånd, universet har lagt til rette for at vi skal styres i enkelte retninger, men ikke sagt at ting skal skje sånn eller sånn. Det er opp til oss å forme våre dager, og våre liv, universet bare gir oss målene og legger inn sine ting sånn at vi skal styres i visse retninger. Hvis du derfor bruker livet ditt til å stadig sjekke ut hva som er lurt for deg å gjøre for å nå fram til det som ligger i skjebnen, så forsømmer vi samtidig de øvrige læringene og oppgavene som ligger i vår livsvei. Vi konsentrerer oss så hardt på den ene læringen eller oppgaven, sånn at vi ikke lenger utfører de andre - og dermed gjør vi noe annet enn det som var forutsatt. På den måten skaper vi selv den forsinkelsen/utsettelsen på et utfall, selv om vi tror at vi gjør det for å være godt forberedt.

Å vente er noe av det vanskeligste vi gjør
Det er mange som "står på vent" for tiden. Tiden går aldri så sagte som når vi venter på at noe hyggelig, eller noe spennende, skal skje. Jeg snakker daglig med folk som er lei av å vente, og som har så inderlig lyst til at nå må det da skje noe. Corona har sørget for en ytterligere ventetid for en del som allerede var trekt litt for langt i sin tålmodighet. Men selv nå, når samfunnet har begynt å åpne opp igjen, så er det ikke dermed sagt at alt skal skje akkurat nå, likevel. Det er lett for meg å si at du må ha is i magen, og jeg vet det ikke er så lett for den som får høre akkurat det, å sørge for å ha nettopp is i magen; men det er så viktig! Du må sørge for å leve ditt liv, du må ha det godt i deg selv, og trives, også mens du venter på dette spesielle utfallet. Du må ikke sitte ned og vente, eller å sette hele livet ditt på pause mens du venter. Lev, kjære deg, det er det universet vil at vi skal gjøre. Så skal du se at ting begynner å skje, slik som forutsagt, og nettopp "når du minst forventer det".

Har du forresten sett den filmen som heter akkurat det? "Når du minst forventer det" (Somthing's gotta give)? Med Diane Keaton og Jack Nicholson i hovedrollene, og blant annet Keanu Reeves i en annen fremtredende rolle. Han alene gjør jo nesten filmen verdt å se, men hele filmen er faktisk nydelig, og det er faktisk sånn universet fungerer. Ting skjer ofte når du slipper taket, når du ikke lenger har behov for ha kontroll.

Husk å leve, kjære dere, vårt eget liv er i bunn og grunn alt vi har ❤