Minsinns funderinger

1. mar, 2021

Det å gjøre et valg er ikke alltid like lett. Det er faktisk ikke alltid like enkelt å se at man har gjort et valg. Men på sluttlinja handler det alltid om et valg, også når du har latt være å velge aktivt.

På jobb på teletorg handler det veldig ofte om kjærlighet, kanskje så mye som 80% av alle henvendelsene handler om kjærlighet, og da spesielt kjærlighetsforhold. Deretter kommer spørsmål om jobb. Det er mange som spør om personlig utvikling også, men de aller fleste har spørsmål om kjærlighet og om jobb. Noen spør om økonomi også, men der må jeg bare si at der er ikke jeg den beste du kan snakke med. Jeg kan ofte se om økonomien din går bra eller ikke, og jeg kan se hva som vil lønne seg, men noe videre økonomisk rådgivning utover det ligger ikke så godt hos meg. Men det jeg tør hevde, uansett tematikk du lurer på, er at det meste handler om valg. Enten om valg du gjør, eller valg du lar være å gjøre.

Så i dag hadde jeg tenkt å skrive litt om hva jeg tenker rundt det å velge, eller ikke å velge. Det er faktisk et valg det også. Når du kommer til et punkt i livet der du opplever at det er nødvendig å velge, så er det fordi du skal videre - du skal se hva som er riktig for deg, slik at du kan komme et skritt videre på din livsoppgave.

Noen ganger framstår valget som utrolig vanskelig, nesten som umulig å ta. Men nettopp i de ttilfellene er det ekstra viktig at du faktisk gjør ditt valg. Det er du som vokser på det hvis du gjør det, og det er du som taper på det hvis du ikke gjør det. 

Det er svart-hvitt bildet av det å møte på vanskelige valg. Men jeg, som veldig mange andre, vet at det er ikke riktig så enkelt å se det på den måten. Mange av dere fine mennesker som ringer meg, sitter i det jeg kaller "venterommet" nå. Jeg vet ikke hvorfor, men det virker som om energiene rundt oss har stoppet opp, det har liksom ikke skjedd noe på en lang tid. Den siste uken har jeg likevel sett tegn på at det begynner å komme bevegelse igjen, men det skal jeg skrive om en annen gang. I dag handler det om valg.

Mange har tapt sitt hjerte til en partner som er i et annet forhold. Jeg ser at det andre forholdet ikke er bra, det er store konflikter, lite kjærlighet, og det ligger brudd der. Det bare skjer ikke riktig ennå, selv om tidsperspektivet i det jeg ser er veldig nært. Det kan være mange årsaker til at den andre parten ikke går ut av det forholdet, men det handler til syvende og sist om valg. Valg som er vanskelige å ta fordi man ikke vet hva som venter, fordi man ikke vet hva som skjer om man velger bort det forholdet man er i. Noen har fått noen store sår i sjelen gjennom å være i feil forhold, og er overbevist om at verden kommer til å gå under hvis de tør å gjøre et valg utfra sitt eget hjerte, også gjør de i stedet et valg som sårer den de egentlig har i sitt hjerte. 

Jeg vet at dette handler om prosesser i oss. Noen ganger tar det lang tid før vi tør å tenke det, før vi tør å si det, og til slutt før vi tør å gjøre det. Det er ikke så lett å forklare hvorfor det tar så lang tid, eller hvorfor akkurat dette valget er så vanskelig. Kanskje handler det om at man ikke tør å bryte ut, man har lært - gjennom det vanskelige forholdet - at det er den andres liv som er det viktigste, og samvittigheten vår nekter oss å prioritere våre egne ønsker og behov.

Mange valg er enkle, men de vanskelige valgene - de man lar være å ta -  de er et valg de også. Ved å la være å ta et valg, så velger man samtidig bort noe annet. Ved å forbi i et forhold man egentlig ikke har det godt i, så velger man bort det å ha det godt.

Så har vi de forholdene som det egentlig er greit å være i; man er venner, begge er snille med hverandre, men kjærligheten som er nødvendig for å ha et godt forhold, har blitt borte. Dette er forhold som mange velger å være i på grunn av en misforstått tanke om at "alle forhold går gjennom slike faser, hvis vi bare venter fire år til, så går det sikkert bedre igjen, så begynner jeg sikkert å elske partneren igjen". Dette dreier seg ofte om ekteskap, fordi man har en tanke om at spesielt da skal man nå ikke bare gå ut av det "bare fordi man ikke lenger elsker hverandre". 

Det er ikke sikkert at det er det riktige å gjøre, fordi om man tviholder på en slik tanke, så hindrer man både seg selv og sin partner i å finne kjærlighet. Og uten at man egentlig tenker over det, så er det et valg, det også. Man velger det bort fra seg selv, og man velger det bort fra sin partner. Og i mange tilfeller så velger man også kjærlgheten bort fra en tredjepart. 

Det å gjøre valg er langt fra alltid enkelt, men min filosofi går ut på at hvis man virkelig lytter til sitt eget hjerte, sin egen sjel, så vet du hva du skal/bør/må velge. I de fleste tilfellene der man lar være å gjøre et aktiv valg, og dermed sårer flere involverte parter, så handler det først og fremst om feighet. Feighet for å stå opp for egene valg. Det er ofte det jeg ser, at her er det noen som ikke tør å ta et aktivt valg, fordi man ikke tør å stå for valget sitt etterpå. Som oftest er frykten begrunnet i at samfunnet har dannet seg en del meninger om hvordan man skal leve.

Men kjære deg, hvis du som leser dette, ikke tør å gjøre det valget du egentlig trenger så sårt, tenk på at det er noe langt bedre som venter deg om du tør å gjøre det. Da velger du nemlig bort det som ikke lenger tjener deg, til fordel for noe langt bedre. Og det er dyp kjærlighet, slik jeg ser det. ❤

15. feb, 2021

Den siste uken fikk jeg melding fra en dame jeg kjenner her i byen jeg bor. Jeg kjenner henne ikke kjempegodt, og vi har heller aldri snakket om alternative ting. Men jeg har kjent på meg at denne damen er alternativ. Det er mulig hun har kjent det samme på meg.

Iallefall kom det en melding fra henne denne uken, der hun beskriver kontakt med ubudne gjester. Hun er ikke hjemme, så dette er noe hun opplever der hun selv er på besøk. Jeg svarer henne selvsagt ut fra det jeg tenker, og mine innspill. Det blir noen meldinger fram og tilbake, og til slutt avtalte vi å treffes for å snakke om energier som er i det området vi begge bor i når hun er hjemme igjen.

Men det er noe med den måten å ta kontakt på som jeg blir veldig ydmyk ovenfor. "Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om noen energier jeg opplever her i huset". Uten at vi noen gang har snakket om slike ting. Uten at hun vet hvor jeg står i slike ting. Bare med ren tillit. Tillit til at dette blir mottatt på en OK måte, for DET er ingen selvfølge, skal jeg si deg. Det har jeg opplevd utrolig mange ganger - alle disse fordommene som eksisterer mot oss som opplever en ekstra dimensjon i livet. Det krever mot å bare si det sånn, direkte, uten noe snikk-snakk rundt. Det er derfor jeg er ydmyk, og det er derfor jeg får enda større respekt for mennesker som tør å stå i det. Jeg vet nemlig hva som kreves.

Og nettopp derfor blir svaret mitt like enkelt, naturlig og likefram: "Ojsann, det høres ikke bra ut. Har du prøvd med salvie og saltskåler?"

Så enkelt blir det når det som kalles overnaturlig av noen, egentlig ikke er noe overnaturlig. For hva betyr det egentlig å være overnaturlig? Mer enn naturlig? Dobbeltnaturlig? Det finnes ikke noe overnaturlig i denne verden, er min tanke. Hos meg er egentlig alt naturlig, og alt kan forklares. Ofte kan forklaringen være vitenskapelig, men mange ganger må man ta inn den ekstra dimensjonen for å kunne forklare. Som sagt, hos meg er det høyst naturlig, det bare beveger seg på litt forskjellige platåer i vår todimensjonale verden ❤

26. jan, 2021

- Spør hestene, sa jeg, de vet helt sikker hva det er. 

Det sa jeg til en ung dame jeg snakket med på Messenger her om dagen, der hun fortalte om at sønnen hennes så noen katter i stallen, selv om det ikke var noen katter der.

- Det var et godt tips, det skal jeg gjøre, svarte hun.

Det slo meg etterpå at dette som for oss begge er så naturlig, kanskje kunne ha hørtes litt merkelig ut for folk som ikke er helt der. Hun er forresten dyretolk, hester spesielt.

Livet er ikke alltid bare det man umiddelbart ser ❤️

14. jan, 2021

Godt nytt år til alle dere som leser dette. Det er ikke sikkert at dere leser det tidlig nok til at dere føler at det er på sin plass å si det, men jeg har alltid tenkt at det er aldri for sent til å ønske godt nytt år! Ja, om man nå gjør det i løpet av de første måneder i året, vel og merke.

Vi er i midten av januar. i 2021. Rundt nyttårsaften så jeg mange innlegg på Facebook der flere ytret stor glede over at 2020 nå var over, man ønsket 2021 velkommen, og hadde mange gode ønsker for at det nye året skulle bli så langt bedre. 

Tro meg, det blir det Det bare tar litt tid før vi kommer dit. i 2020 var samfunnet nedstengt fra midten av mars. I Norge åpnet vi litt opp igjen mot sommeren, for så å bli stengt på nytt når høsten kom. Vi gjorde et nytt forsøk på å omfavne kosen til jul, men med sterke formaninger inn i høytiden. Nedstegningen som kom 4. januar kom ikke overraskende. Rundt juletider var det økt reiseaktivitet, og dermed også større risiko for spredning, noe som også viste seg å holde stikk.

Jeg så "korona-kombinasjonen" i kortene mine igjen i julen. De to kortene som spår om forsinkelser pga samfunnsmessige forhold. Gjerne flanket av helsekortet. I fjor på denne tiden forsto jeg ikke hva denne kombinasjonen betød. Det gjør jeg nå. Så jeg ventet på en innstramming i smittevernet igjen. 

Foreløpig skal vi nå sitte her, da, til 19. januar, sier den siste formaningen fra regjeringen. Jeg tror ikke vi får lov til å slippe fri igjen da. Jeg tror det blir et par uker til med den store innstrammingen vi har nå, men så tror jeg vi får litt oppmykning i friheten vår.

Jeg tror ikke vi får full frihset ennå, men jeg tror skolene og fritidsaktiviteter kan starte forsiktig opp igjen fra februar. Jeg tror alkoholforbudet opphører fra februar, men at det fortsatt blir restriksjoner på åpningstid i utelivsbransjen. Jeg tror munnbind når man er på reise har kommet for å bli - iallefall ut høsten.

De fleste sosiale møteplasser er stengt, og det har de vært lenge - snart et helt år. Det kjenner alle vi som bor alene på. For min egen del, så trives jeg godt i mitt eget selskap, men det begynner å bli litt vel mye av det nå, for å si det på den måten. Mange håper å treffe en ny kjæreste, noe som det ikke har vært rom for siden i mars i fjor. Noen har trosset smittevernrådene og gjort det likevel, med den risikoen det har medført - ikke minst folk som jobber i helse- og skolesektoren tar en stor risiko når de inviterer en ny person inn i sin nærmeste sone. Det har blitt meg fortalt at datingapper er like aktive som før, også med møter - omså bare for en natt. Sånn sett er vel også ensomhet og kjedsomhet en risiko for smittespredning.

Men for de som kjenner seg ensomme, så er det ingen lett tid. Som nevnt ovenfor, så er tross alt alle sosiale møteplasser stengt. Det er ingen steder man kan treffe nye mennesker, ingen plasser man kan treffe flere enn tre venner, eller familie lenger. Det er ikke lov til å klemme, ikke engang gi et håndtrykk. Jeg savner begge deler. Jeg liker å ta på mennesker, kjenne på energien deres, det får jeg ikke lov til lengre. Siden mars i år kan jeg telle de klemmene jeg har fått på en hånd, eller kanskje på to hender, men ikke flere enn det.

Nei, det er ingen lett tid vi er inne i når, men en liten trøst kan det være at vi er i innspurten nå, tror jeg. Jeg tror vi kommer til å se en forsiktig åpning av samfunnet i løpet av våren. Jeg sier forsiktig, og jeg mener forsiktig. Dette kommer til å gå sakte. Til sommeren har nok de fleste fått vaksine, og fra høsten tror jeg vi kan se et tilnærmet åpnet samfunn igjen her i landet. Jeg er ikke sikker på at det vil være åpent mot alle andre land, heller ikke de europeiske, men noen vil være det. I historien tror jeg 2020 og 2021 kommer til å bli omtalt som de to årene pandemien stjal fra menneskeheten. 

Inntil vi venter på det nye samfunnet som vi kommer til å få etter at pandemien har lagt seg:

Husk å vaske hendene og hold avstand!

22. des, 2020

Det nærmer seg jul med stormskritt. En anderledes jul blir det i år for de aller fleste, men kanskje nettopp derfor er det på sin plass å minne om at det faktisk er helt OK å være alene i julen.

Det er alltid både sagt og gjort i beste mening. Vi har liksom lært at i julen skal ingen være alene. At det liksom er litt synd på de som må være alene i jula. Men det er også sånn at ikke alt blir en sannhet selv om man gjentar det mange nok ganger. Det ER mange som er alene i julen, og mange av dem er frivillig alene i julen. Noen synes det blir mye mas om at man skal være så veldig sosial, at man må gjøre ting sammen hele tiden. Mens andre ikke kan tenke seg noe annet enn at hele (stor)familien skal tilbringe all juletid i samme hus.

For en god del år siden bodde jeg i en annen by, et halvt land unna min familie, men sammen med min daværende kjæreste. Da jula kom, tenkte jeg en stille og rolig jul, gjerne bare med oss. Det gjorde ikke han. Vi jobbet på samme arbeidsplass, og der var det noen andre tilflyttinger som hellelr ikke hadde familiene sine i nærheten. Det syntes min kjæreste var helt forferdelig, så han mente vi burde invitere dem alle til oss, iallefall på julaften - for, som han sa; Ingen skal være alene på julaften. Jeg var med på den, men fikk han til å love meg at invitasjonene skulle være sånn at de ikke følte det som noe press, at de takket ja hvis de ville det, ikke fordi de følte seg forpliktet til det. Av fem inviterte var det fire som kom. Den femte foretrakk en rolig julekveld i eget selskap. Jeg brukte litt tid på å forklare kjæresten min at det er noen mennesker som er alene fordi de ønsker det, ikke fordi de må. Jeg måtte også forklare han en del om forskjellen på å være alene og å være ensom. 

Fordi det er noen som faktisk synes det er helt OK å være alene, selv på julaften. Og som synes det blir et mas om de blir møtt med at "ingen skal være alene på julaften", og føler seg forpliktet til å stille opp - ikke fordi de ikke vil være alene på julaften, men fordi de ikke ønsker å skuffe de som inviterer. De samme menneskene kan være de mest sosiale menneskene du kjenner til, men det er ikke dermed sagt at de synes det er leit å være alene på julaften. 

Jeg pleier å si at ingen skal være alene på julaften, hvis de ikke ønsker det selv. Noen mennesker har havnet i en familiær situasjon som gjør at de må være alene på julaften, uten at de ønsker det. Noen mennesker føler seg veldig ensom om de må være alene på julaften. For noen mennesker er julaften en dag full av minner, som kan bringe fram både sårhet og tårer, spesielt om de blir alene. Og en del mennesker kjenner ikke på ensomhet selv om de er alene på julaften.

Poenget mitt er at folk er forskjellige. Vi må respektere at noen ønsker å være alene på julaften, selv om vi selv kanskje synes det høres veldig ensomt ut.

Hvis du inviterer en julegjest, så blir du sikkert veldig glad om du får ja. Men om du får nei, så vær så snill å respektere det. Det er helt OK å være alene på julaften, så lenge du velger det selv ❤