Minsinns funderinger

20. mar, 2020

Det vi opplever nå er noe menneskeheten ikke har opplevd så mange ganger før. En pandemi, et bittelite virus som har klart å få hele verden til å stoppe opp.

Tvinges til å stoppe opp
Vi stopper opp fordi vi må. Viruset er svært smittsomt, mer smittsomt enn vanlige influensa- eller forkjølelsesvirus. Viruset er også farlig, fordi det angriper lungene. Det kan være alvorlig for alle som får det, men for mennesker med svekket immunforsvar fra sykdom eller annet er det ekstra farlig. Det er derfor vi som er friske, vi som har sterke kropper, vi som kan være smittet uten å merke det, må være solidariske sånn at vi ikke bringer smitte til de som kan oppleve de alvorligste virkningen av det.

Samfunnet er stengt ned til et minimum. Veldig mange mennesker sitter på hjemmekontor om dagen, mange er i karantene fordi de har vært på reise eller i kontakt med mennesker som allerede har fått påvist corona-smitte. Skoler og barnehager er stengte, og noen har derfor permisjon fra jobben sin for å passe barna, mens andre må passe barna mens de sitter på sitt hjemmekontor. Frisører og andre der man jobber i kontakt med andre mennesker er stengt. Reiser du på hytta i nabokommunen blir du hentet hjem, ,  får ikke lov til å leke med mange venner, knapt nok være ute sammen med noen av dem.

Apotekene er åpne, men har restriksjoner på hvor mange som kan være innom samtidig, det samme har Vinmonopolet. Jeg registrerte i dag at også Power har åpent, men til sterkt reduserte åpningstider. Utesteder, kafeer og restauranter er stengt. Det er ingen konserter, teater eller kino for tiden. 

Samfunnet er kort sagt stengt ned for tiden. Folk tvinges til å være hjemme. Det skjer ikke noe spesielt, folk har tross alt ikke kontakt med andre mennsker - man møter ikke andre mennesker.

Og akkurat det ser jeg ganske mye av i spådommene for tiden. Alt er liksom satt på vent. Mange av de som ringer meg har ringt meg før, og har sine prosjekter der vi har sett en utvikling tidligere. Den utviklingen står nå på vent, i påvente av at samfunnet skal komme seg opp og gå igjen. 

Det er alvorlig
Coronaviruset er alvorlig. Ingen tvil om det, daglig ser vi TV-bilder fra hele verden av syke mennesker. Vi får oppdateringer om hvor mange syke det er, og hvor mange døde det er som en følge av viruset. Det er mange. Noen sammenligner denne pandemien med tidligere pestepidemier, som f.eks. Svartedauen på 1300-tallet. Riktig så alvorlig håper jeg det ikke er, Svartedauen tok livet av 1/3 av Norges befolkning på den tiden. Men at Coronaviruset er alvorlig, er det ingen tvil om.

Nettopp derfor er det så viktig at vi tenker gruppeimmunitet, og ikke bare på oss sjøl. Vi har et ansvar ovenfor samfunnet, og det er å sørge for å gjøre vår del for å unngå at viruset skal nå mennesker som er i større risiko for alvorlig utgang enn det vi anser at vi sjøl har.

På tide å se innover
I denne tiden tenker jeg at vi egentlig har fått en gylden anledning til å tenke innover. Gå inn i oss selv, og gjøre den nødvendige innsatsen vi trenger for å bearbeide det fortsatt er ubearbeidet i oss sjøl. Vi har ikke noe valg. Vi kan ikke lenger skylde på tidsklemma. Det er ingen unger som skal hentes i barnehage, eller kjøres på trening. Vi har ingen unnskylding for å la være å ta tak i det som vi har utsatt i så mange år. Benytt denne muligheten. Det er faktisk en gylden anledning til å komme i bedre kontakt med oss sjøl.

Vi skal ut av egoismen
Jeg tror, mye basert på min intuisjon, at mange vil komme ut av den egoismen som har preget samfunnet vårt det siste tiåret. Vi skal inn i gruppekonformitetet igjen. Vi skal lære å finne vår plass i flokken. Vi skal lære at det å være med i en gruppe er grunnleggende for mennesker, og at vi alle må følge gruppereglene for å få være en del av dem. Jeg tror at når vi kommer ut av Coronaperioden så vil vi være endret. At vi kommer til å tenke på annet enn oss selv og det å holde verden som vår egen, personlige lekeplass. At vi finner det lettere å dele denne lekeplassen med andre, og andre som ikke har like spisse albuer som oss selv. At vi kommer ut litt mindre selvopptatte.f

Jeg tror vi må leve i dette lenger enn det vi egentlig tenker oss nå. At denne perioden blir litt lengre enn det vi i utgangspunktet så for oss. Vi kommer til å bli tvunget til å tenke nytt, og dermed kommer vi til å lære så uendelig mye også i denne perioden. 

Ta vare på dere selv gjennom dette. Mange av oss kommer til å kjenne noen som blir syke, og kanskje noen som går fra oss på grunn av Coronaviruset. Vi må gjennom dette også, vi har ikke noe valg, og da må vi også bare akseptere at ting står på vent - det blir forsinkelser på prosesser som er - eller var - igang.

I lys og kjærlighet,

Anne ❤

10. mar, 2020

I dag er vi endelige ute av Merkurs retrograd igjen. Jeg puster lettet ut. Som alltid, når Merkur går retrograd sliter jeg med elektronikken. TV'n glemmer noen av sine innstillinger, klokker stopper, PC'n jobber som fy for å holde seg oppdatert på ett eller annet - som igjen fører til at den jobber utrolig sakte. Telefonen konker ut, enkelte kontakter bare "forsvinner" ut i det blå, osv. osv. 

Det er visst helt normalt, sier dem. De som har peiling på dette med stjerner og astrologi. Jeg selv, er faktisk en smule skeptisk til astrologien, men kan ikke finne noen annen forklaring til at alt som heter teknikk rundt meg tilsynelatende bare protesterer i de periodene Merkur går retrograd.

Merkur skal være planeten som står for kommunikasjon, så det er visst derfor alt som lukter av kommunikasjon kan være litt "motsatt" når planeten går "feil" vei. Jeg skulle reise til kjeveortoped i denne perioden, men det har blitt utsatt på ubestemt tid. Helt som forventet, sier noen, reiser pleier å gå i tullball når Merkur går retrograd. Det at reisen har blitt utsatt har imidlertid ikke noe med reiseveien min og gjøre, det handler om at kjeveortopeden har blitt påkjørt, og er sykemeldt på ubestemt tid. Det får da være grenser for hva Merkur skal få skylden for, tenker jeg.

På samme måte, har jeg også opplevd at Merkurs retrograd brukes som unnskylding for å formulere seg dårlig, si ting man liksom egentlig ikke mener, kanskje til og med være litt frekk, eller regelrett bare hevde seg misforstått. Så skal liksom det at man til slutt sier at "huff, Merkur går retrograd nå, og da slår jo kommunikasjonen litt krøll på seg", være en slags unnskyldning for at man velger å sende pepper rett i fleisen på andre mennesker? Det er jo ikke deres skyld, det er jo Merkur. Som om du selv ikke er ansvarlig for det du sier og det du gjør, det er liksom lov å være litt stygg når Merkur går retrograd - da er liksom syndebukken der og kan ta støyten for deg?

Tenk deg følgende scenario:
Du står i kassakø og venter pent på din tur. Så kommer det en mann bak deg, han presser seg inn mot ryggen din, og du snur deg og sier "Unnskyld, kan du gi meg litt plass her? Vi må uansett vente på å komme fram i køen, så det hjelper ikke at du presser på". Mannen bare ser på deg, og svarer "Jeg har lært at det alltid hjelper å presse, så bare finn deg i det!". Er han en hyggelig mann? Nei. Men, hør hva han sier: han har lært at det er slik det skal gjøres. Er det hans skyld at han gjør det? Høyst sannsynlig vil du si ja til det. Fordi han selv har et ansvar for hvordan han opptrer ovenfor andre mennesker. Han skylder på sin oppdragelse, utdanning, erfaring - kall det hva du vil, og mener det ikke er hans skyld. Hva er forskjellen på det han gjør, kontra det som Merkur får skylden for når man tillater seg selv å bli frekk og nedlatende ovenfor andre mennesker?

Ja, Merkur kan sikkert påvirke kommunikasjonen mellom mennesker også - iallefall hvis du er overbevist om at astrologi har noe for seg. Men, du har alltid selv et ansvar for den måten du behandler - og snakker til - andre mennesker. Det er aldri noen annens (eller noe annets) skyld, du må ta ansvar for dine egne ord og handlinger. Det holder ikke å skylde på at planetene står i feil vinkel i forhold til ditt fødselsøyeblikk. 

Det er alltid utfordrende å møte impulser i seg selv som gjør sitt til at man føler seg fristet til å være "stygg" mot andre mennesker, men det er like fullt ditt eget ansvar. Vi er alle sammen der av og til, men ikke skyld på andre. Det er kun ved å ta ansvar for dine egne handlinger og dine egne ord at du kan oppleve friheten av ærlighet. Det er kun da du kan nyte det å si noen sannhets ord til noen du mener fortjener det, fordi det var du selv som gjorde det - det var ikke Merkur.

Vil du følge med på Merkurs retrograd perioder, ikke minst for å være forberedt på at PC, telefon og TV kræsjer, eller reiser blir avlyst eller utsatt? Det kan du gjøre her, på Numerologens verden..

I lys og kjærlighet,
Anne

(som også innimellom har behov for å si noen sannhets ord, men da kommer de fra meg, og ikke fra Merkur retrograd)

4. mar, 2020

Komfortsonen er det behagelige, der vi kan slappe av, der vi kan se at ting skjer akkurat sånn som vi tenker at de skal skje, der vi har det rolige og stabile livet som tross alt er en greit utgangspunkt for å bidra til å gjøre det vi skal i fellesskapet.

Komfortsonen kalles det, når ting er greie å forholde oss til, når vi synes livet er helt greit, når vi mestrer det som skjer rundt oss helt greit, og når vi svarer "Helt greit" på spørsmål om hvordan vi har det. Det er "helt greit" å være der, men det skjer lite utvikling når alt er "helt greit".

Så kan du oppleve at helt plutselig slår lynet ned ett eller annet sted i livet ditt. Noen ganger er det voldsomt, såpass at du er nødt til å gjøre en total helomvendig for å få samlet livet ditt sammen igjen. Andre ganger er det noe du bare registrerer at skjer, kanskje litt på sidelinjen av ditt fokus, men likevel, det er noe som endrer seg. 

Felles for begge endringene at livet blir aldri helt det samme igjen. Noe har forandret seg, og det er for alltid. Uansett hva du tenker, gjør eller håper, så kommer du aldri tilbake til der du var før lynet slo ned. Du jobber for å få endringen under kontroll igjen, noe som i enkelte tilfeller kan ta lang tid, men du kommer aldri tilbake til det samme utgangspunktet igjen. Du kjenner på forandringen, til å begynne med kan den være ubehagelig. Forandringen skjøv deg ut av den såkalte komfortsonen, så den må du skape på nytt.

Det er derfor vi sier at uansett hvor stor komfortsonen din er, så er det når du beveger deg utenfor den at endringene skjer. Det er da du kjenner på ny energi, nytt tankemønster, det er da du kan forme livet ditt på nytt.

Ikke alle endringer oppleves som gode, men de er som oftest nødvendige. Jeg pleier å tenke at når det stormer som verst, når universet fjerner det som syntes å være noe av det tryggeste du hadde i din komfortsone, så er det nødvendig. Nødvendig for at du skal vokse som menneske. For at du skal løfte ditt sinn, din bevissthet. For at du skal utvikle deg videre. Noen ganger må vi søke ut av komfortsonen selv for å få ting til å skje i livene våre. Det kan kjennes skummelt å gå ut av den grensen vi har satt for vår egen komfortsone. Ikke alltid vet vi hva som møter oss utenfor den, men vi har som oftest en tanke om at vi må bevege oss ut av "boblen" for å komme videre. Og det er da endringen skjer.

Livet blir forandret. Du blir forandret. Konfortsonen blir flyttet. Men, vet du hva? Du kommer til å finne den igjen. Bare et litt annet sted enn der du har den akkurat nå. Utvikling, kalles det. Omfavn endringene - det er de som skaper det lille ekstra som gjør hverdagen magisk ❤

20. feb, 2020

Vi mennesker har blitt mer og mer klar over vår egen verdi, og legger stadig mer energi i å sette standarden vår høyere i forhold til vår egen personlige utvikling. Vi vil ikke lengre tillate verken oss selv - eller andre - å behandle oss med noe som vi oppfatter som lavere enn vår egen standard; vi vil ikke lenger "finne oss i" å bli behandle sånn eller sånn. Men er vi egentlig helt i balanse når vi tenker akkurat det? At vi ikke lenger "vil finne oss i" en bestemt form for oppførsel fra andre mennesker?

Alt bunner i vår egen historie
For det første; når vi får tanken om at "dette finner jeg meg ikke i", så bunner det først og fremst i vår egen oppfatning av saken. Det er vår egen erfaring som slår ut, og som forteller oss at sist noen sa eller gjorde noe som lignet på dette til oss, så fikk det et mindre hyggelig utfall for oss selv. Vi fikk en særdeles negativ opplevelse av det hele, kanskje følte vi oss oversett, nedverdiget, mindreverdig. Vi definerer det som en form for dårlig behandling, og setter det som oftest i forbindelse med det som ble sagt eller gjort fra den andre personen, eller situasjonen. 

Men - hvis vi snur litt på det, regelrett ser det hele fra en annen vinkel, hvis vi klarer å løsrive oss fra vår egen historie lenge nok til at vi kan se konturene av en annen sannhet. En sannhet som ikke nødvendigvis er farget av vår historie, men fra en annens historie. Da kan vi kanskje se at det som ble sagt eller gjort, ikke ble sagt i den hensikt at man skulle behandle den andre dårlig. Det var ingen skjulte og vonde intensjoner bak ordene eller handlingene. Det var bare en reaksjon som igjen var farget av en annen historie enn den historien du kjenner. 

Sånn kan man også se at alt bunner i sin egen historie, ikke bare i din egen historie.

Gi større "kreds" til andre mennesker
Mange av de jeg snakker med i løpet av en arbeidsdag har nettopp slike erfaringer. De opplever kanskje at partneren - eller den de håper skal bli dens partner - har behandlet dem på en måte som de ikke finner seg i. De er såret over at partneren (eller den potensielle) gjør eller sier noe som de blir såret av. I sånne opplevelser er det ofte noen spørsmål som kan være greie å stille seg selv: Vet de om at du blir såret av akkurat dette"? Kjenner de til din historie, og lever så godt i din historie at de faktisk er klar over hvordan du reagerer på akkurat dette? Har du selv tatt tilstrekkelig hensyn til den andres historie? Kanskje har du sagt eller gjort noe som har fått den andre til å gå i en tilsvarende sårethet? Hvis begge parter da sitter i en sånn sårethet som sier "dette finner jeg meg ikke i", så kommer dere dessverre ikke videre. Da står dere der, såret begge to, eller den ene såret, og den andre har ingen idè om hvordan han/hun gjorde det. De sa jo bare det de tenkte i den situasjonen, det hadde jo ikke noe med deg og gjøre. Du ser den, gjør du ikke?

Budskapet mitt her er nettopp det at man skal faktisk gi litt godvilje til andre mennesker. Ikke alt som blir sagt, og som du opplever som sårende, er sagt med intensjon om å såre. Det kan være sagt i uvitenhet, det kan være gjort fordi den andre følte seg trigget av noe du gjorde, eller det kan ha vært noe du har oppfattet som faktisk ikke helt var der. Fordi noen ganger oppfatter man noe ut fra sin egen historie, uten at man husker helt på at vedkommende man har foran seg ikke er den samme personen som var der den gangen såret ble skapt - at det er en annen person, med en annen resonnering, et annet reaksjonsmønster.

Godta litt mindre "dette finner jeg meg ikke i" fra ditt eget ego
Når det er sagt, så er det noen ganger at ting er sagt eller gjort med intensjon om å såre. Og det skal man ikke alltid finne seg i. Men i de tilfellene intensjonen var noe annet, så må du faktisk ta tak i den indignerte følelsen du fikk der og da, og snu den til noe annet. Det er det ingen andre som kan gjøre for deg, du må gjøre det selv.

Tenk kjærlighet. Den uselviske, rene kjærligheten, som er tilgjengelig for oss alle sammen om vi bare er villige til å slippe den inn. Kjenn på den følelsen du fikk, er den din - eller kom den fra den andre? Om den er din, så kommer den garantert fra din egen historie, og du må faktisk la den ligge der og da. Da har den absolutt ingenting å gjøre med den andre personen, og du vil være den som skaper sårhet om du da steiler med nakken og sier "dette finner jeg meg ikke i". Den andre personen vet ikke hva dette er, eller hvor det kommer fra, men vil kunne identifisere deg som avsender. Da er det du som skaper sårhet, og det vil du jo ikke.

Om følelsen du fikk var noe som kom fra den andre; forsøk å se om det var en intensjon om å såre deg, dukke deg - eller hva det nå måtte kjennes som, eller om det var sagt eller gjort med en annen mening eller bakgrunn enn det du vet om eller har lyst til å tenke. Om intensjonen var å såre deg, eller å skape ubehag i deg, så er det helt rett å "ikke finne seg i" dette. Men om intensjonen var en helt annen, vil det igjen være deg og din reaksjon som skaper sårhet. Siden det å skape sårhet ikke er noe vi vil, så trenger vi ikke å gjøre det bare fordi vi har en tanke om at dette skal vi ikke finne oss i. Ofte er det stoltheten som står bak en sånn tanke, og stolthet i denne forbindelse er ikke alltid den beste lekekameraten. Det finnes utallige eksempler på ensomme mennesker som er ensomme nettopp fordi man er for stolt til å tenke at man ønsker andre mennesker rundt seg, eller fordi man "ikke vil finne seg i" ting som andre ikke vet hva handler om. 

Tenk kjærlighet
Kjærlighet er mitt svar på det meste. Men ikke for enhver pris. Vi må faktisk også definere hva kjærlighet er for oss selv. Jeg snakker om den rene, uselviske kjærligheten. Det er den som ikke tenker "dette finner jeg meg ikke i, så nå skal vi virkelig fortelle hvordan du tråkker på meg". Det er den som sier "hvorfor sier - eller gjør - du dette?". Den som istedet for å gå inn i det som er sin egen oppfatning av hvorfor situasjonen ble som den ble, heller stiller åpne spørsmål, og sørger for å fortelle hvorfor akkurat dette gjorde deg sår. Kanskje er svaret noe helt annet enn du kunne sett for deg? De fleste vil oppleve seg sårbar når man stiller seg åpen på denne måten, men du er ikke egentlig det. Tvert imot - det er ingenting som gjør deg mindre sårbar enn å stå i din egen sårhet, og erkjenne at det er din - og ikke de andres. Det er da du får styrke til å håndtere den, og har du styrken så er sårbarheten din langt mindre.

Du kan heller ikke forvente at andre mennesker skal kjenne til din historie godt nok til at de aldri skal kunne gjøre noe som du opplever å bli såret over. Du kan ikke sette opp et regelverk for andre mennesker, når du selv forventer å kunne si og gjøre det du opplever som naturlig i de enkelte situasjonene. Om du gjør det, så er det du som skaper ubalansen, du som holder fast andre mennesker, for at de skal passe inn i din boks. Som eksempelvis å kreve at andre mennesker ikke skal si eller gjøre noe som du blir såret over, selv om dette sitter i din historie - det kan være handlinger eller ord som handler om noe helt annet, og totalt uskyldig, for den andre personen. Det skal du huske på før du tillater deg selv å bli såret over situasjonen.

Finn deg i litt mer
Enkelt å si, men ikke så lett å gjennomføre. For hvordan "finner man seg i" ting man har i ryggraden at man "ikke skal finne seg i"? Vil ikke det gå utover din verdighet? Svaret er "med kjærlighet" og "nei". Kjærligheten er det jeg hele tiden kommer tilbake til. Og jeg snakker om kjærligheten som en altomsluttende kraft som nærer oss mennesker i alle livets situasjoner.

Kjærligheten er nøkkelen for å få et godt forhold til andre mennesker. Kjærligheten er nøkkelen for å hele vår egen sjel. Kjærligheten er det vi trenger for å komme oss videre i vår egen selvutvikling. Det er ikke farlig å gi kjærlighet. Det er ikke farlig å ta i mot kjærlighet. Det er ikke farlig å utøve kjærlige handlinger.

Også skal vi alle huske på at alle mennesker er i en stadig utvikling, uansett hva vi gjør, hva vi sier, hvor vi er. Vi befinner oss på forskjellige stadier i livet, vi har forskjellig livserfaring, vi tenker forskjellig om forskjellige saker, og vi utfører forskjellige handlinger med forskjellige intensjoner. Fall aldri for fristelsen til å tenke at alle mennesker tenker og gjør det samme ut fra samme bakgrunn. Ingen andre har den historien som akkurat du har. Ingen andre har den historien som naboen din har, partneren din, moren din, faren din, barnet ditt, venninnen din. Ingen har samme historie. Husk på det, og snu fortegnet fra det du tenker som negativt til enten å være fraværende, eller til å bli et positivt fortegn.

Å utøve kjærlighet vil aldri gå ut over din verdighet. Og da tenker jeg ikke at man skal gå rundt å være så veldig glad i andre mennesker hele tiden, men vi skal være så glade i oss selv at vi tillater oss å la være å bli såret av andre menneskers uvitenhet. Uvitenhet trenger heller ikke å være negativt. Det betyr bare at det andre mennesket ikke hadde forutsetninger for å forstå at du kom til å bli såret over det de gjorde eller sa. Og du har ingen rett til å kreve at det andre mennesket skal forandre sin væremåte for at du skal unngå å kjenne på din egen sårhet. Den løypa er det faktisk du som er nødt til å gå.

Det kalles selvutvikling. Og det befinner seg utenfor komfort-sonen. Dit er du nødt til å gå hvis du vil videre og gjennom det som hindrer deg i å se andre mennesker som de er. Der finnes det mye sårhet, men der finnes også kjærligheten. Der er det god plass og god takhøyde, og dit er du alltid velkommen ❤

21. jan, 2020

Er det en forskjell, og hva er det i så fall?

Jeg ser det er flere og flere som går fra å kalle seg spåer/spådame, til å kalle seg veileder/spirituell veileder, coach/spirituell coach, rådgiver/spirituell rådgiver. Beskrivelsen spåer/spådame ser man faktisk sjeldnere og sjeldnere, har jeg lagt merke til, og jeg lurer selvsagt på hvorfor så mange velger å bytte bort spådomsbeskrivelsen. Det er jo tross alt det vi holder på med, er det ikke? Men samtidig er det så mye som har ødelagt for det å klare å ha en stolthetsfølelse over det vi gjør, at mange av oss har valgt å titulere oss med noe annet enn spådame.

Spådommer som selskapslek
Spådomslek har vært en vanlig selskapslek gjennom lang tid. I forrige århundre var det mest vanlig at denne type selskapslek tok for seg ugifte, unge damer, som gjennom spådom fikk vite hvem som kom til å bli deres ektemake. Dette har heldigvis endret seg, men fortsatt er det mange som har denne oppfatningen om begrepet spådom. Våre tjenester blir også solgt som underholdning, og det er uavhengig av om vi kaller oss spådamer eller veiledere.

Dette blir faktisk også bekreftet når jeg Googler litt, og finner en artikkel på Wikipedia som forsøker å definere begrepet spådom. Artikkelen er antakelig skrevet av en utpreget skeptiker, som også mangler den nødvendige innsikten - slik mye av Wikipedia sitt innhold er. Her står det nemlig at:

"Spådomskunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, "å se", er kunsten å forutse framtidige hendelser ved hjelp av overnaturlige krefter som synskhet, tegn i omgivelsene eller beskjeder fra åndemakter. Spådomsutøvelse er kjent i de fleste samfunn på kloden og har i mange kulturer vært del av religiøs praksis."

Dette avsnittet er jo egentlig helt greit, og gir en OK definisjon på hva en spådom er. Men så kommer neste avsnitt:

"Moderne naturvitenskap betrakter gamle forestillinger om forutsigelser, varsler og syner i religion og folketro som ren overtro. Den anser også at spådomspraksis i nyreligiøsitet og alternativbevegelsen er psevdonitenskapelig selvbedrag. Det kan gjelde framtids- og personlighetsanalyser som bygger på for eksempel astrolgi (stjernetydning) og lesing av tarotkort. I moderne samfunn selges slike spådommer også som bevisst svindel. Horoskp i ukeblader og spådomstjenester på tivoli, teletorg og andre steder kan også sees på som uskyldig underholdning som ikke påstår å fortelle sannheten."

Puh! Her fikk vi virkelig så hatten passer, må jeg si! Det vi driver med er altså bevisst svindel, i beste fall uskyldig underholdning.

Denne teksten er antakelig skrevet av en person som ikke vet helt hva spådom egentlig er, og ingen skal påstå at Wikipedia stiller krav til kildehenvisninger 😀

Vil du lese hele artikkelen, så finner du den her.

Fra spådom til veiledning
Med denne salven i bakhodet så er det fullt forståelig at spådamer slutter å kalle seg spådamer, men i stedet bruker beskrivelsen veileder på det vi gjør. Det er også veldig enkelt å forklare. Når vi utfører en spådom, så ser vi direkte på en person som ber oss om å gjøre det. 

The free Dictionary har denne definisjonen: "å forutsi noe om fremtiden på grunnlag av overnaturlige ting el. beregninger".

smart-ordbok.com finner jeg en annen definisjon, men siden denne er automatisk oversatt fra det engelske orde divination, velger jeg å omformulere litt:

"Det å spå;

1. En forutseing av fremtidige hendelser; det å oppdage hemmeligheter eller fremtiden ved naturlig hjelp (guddommelig veiledning), eller ved "kunstig" spådom ved gjennomføring av visse ritualer, tolkning av varsler osv.

2. En indikasjon på hva som er fremtiden eller hemmeligheten; tegn i tiden, forutsigelser."

Det å spå, eller å gi en spådom, er altså at man forutsier framtiden - eller kan avdekke skjulte motiv, ved hjelp av enten guddommelig veiledning, eller ved hjelp av såkalt rituale - som f.eks. et kortlegg kan være. Klarsyn vil jeg kalle guddommelig, det kommer fra energier utenfor oss selv, fra det jeg kaller Universet (eller Gud) og som altså er den guddommelige kraften som styrer det hele. Legg merke til at denne måten å forutse på beskrives som "naturlig". Det "kunstige" er ritualer, såsom f.eks. å legge kort, eller å se etter andre tegn.

Ofte inneholder en spådom ikke bare en forutseelse, i tillegg får du nemlig ofte en rådgivning om hvordan du beste kommer deg til målet ditt, eller gjennom utfordringene du møter. En spådom er dermed begge deler: Både en spådom og en veiledningssamtale. Jeg kommer nok aldri til å slutte å bli ydmyk ovenfor den guddommelige veiledningen jeg får under en samtale, når jeg tolker kortene til den jeg snakker med, og vedkommende bekrefter at det jeg ser stemmer - eller når vedkommen kontakter meg igjen og gir tilbakemelding på at det jeg sa kom til å skje, faktisk skjedde. Da er det ikke en selskapslek, slik jeg ser det - da er det faktisk en rådgivning, eller veiledning, som har hjulpet et annet menneske i en situasjon der vedkommende trengte hjelp.

Joda, det finnes mennesker i denne bransjen som driver med bevisst svindel. Det kan du lese mer om i mitt blogginnlegg fra 18. september 2019 "Hvem ringer du til?". Men de aller fleste i denne bransjen er faktisk seriøse, gode mennesker, som har som mål å bidra til at andre mennesker skal få hjelp til å løse sine utfordringer, som jobber i lys og kjærlighet.

En "vanlig" veileder/rådgiver jobber ofte på samme måte når de går inn i et annet menneskes liv. De ser på hva mennesket har av egenskaper, kunnskap og bagasje, for å regne seg fram til hva som vil være mest riktig for dette mennesket å gjøre i framtiden. Veilederen bruker sin kunnskap og kompetanse - ofte spisset til det spesifikke faget de jobber innenfor, det gjør spådamen også. Veilederen bruker sine verktøy, og det gjør spådamen også. Så: Er det egentlig noen forskjell?

Da jeg registrerte meg i avgiftsregisteret måtte jeg lete lenge for å finne ut hvilken kategori jeg skulle registrere meg under. Spådom eller veiledning finnes nemlig ikke i Skatteetatens registre. Etter grundig veiledning (!) fra Skatteetatens side - innenfor et område der jeg overhodet ikke har noen kunnskap eller kompetanse - ble jeg registrert på "Personlig tjenesteyting som ikke er definert andre steder".

Uansett om du kaller deg spåer/spådame eller om du foretrekker å bruke begrepet veileder/rådgiver/coach; vær stolt av det du yter! 😘