Minsinns funderinger

27. nov, 2020

Nå er det en stund siden siste blogg-innlegg, det beklager jeg, men jeg har - som jeg skrev om i forrige innlegg - vært syk, og det er først nå jeg er helt frisk og restituert igjen. Huff, det har vært litt av en opplevelse, og jeg håper jeg slipper dette flere ganger. Jeg håper også at absolutt ingen andre får denne erfaringen, selv om jeg vet at i Norge er det 2-3% av befolkningen som får nettopp den bakterien som jeg har sloss mot i høsten. Jeg krysser fingre for at alle som får den, får den hjelpen de trenger, og kommer seg gjennom den, slik som jeg.

Men denne høsten tror jeg at jeg har møtt på Tårnet fra tarot-stokken, for de av dere som kjenner det. Tårnet står for plutselige endringer, uventede hendelser, ting som sørger for å snu livet ditt litt rundt, på en måte som du ikke hadde forventet. Det har, ved siden av skrantende helse, vært flere andre tøffe slag for meg i sommer og høst, på de fleste områder i livet. Og det hele toppet seg nå i denne uken, da jeg også mistet den ene katten min. Lille barnet mitt, som jeg kalte han. Det kommer en dag i alle dyreeieres liv da man er nødt til å ta det umulige valget. Og når det kommer, så er det viktig å sette din egen sorg og smerte til side, og ha fullt fokus på hva som er best for dyret. Dyrene våre er prisgitt oss, de behøver oss til å se hva som er galt når noe er galt hos dem. De kan ikke fortelle oss dette selv, vi er nødt til å forstå dem, utfra hvordan de agerer. Og når dagen plutsetlig og uventet er der, så må du noen ganger ta et valg som føles som helt ubeskrivelig. Du må selv bestemme deg for at den lille skapningen, som har så mye tillit til deg, må sovne inn, at det er det som er det beste for han.

Det å ha dyr forplikter. Det er noe vi alle må huske på den dagen vi henter den ubeskrivelige søte kattungen, som er så full av liv. Eller - som i mitt tilfelle - når det dukker opp en hjemløs slåsskjempe på verandaen din og skriker etter mat, full av sår både i kropp og sjel, etter en god stund på gata i daglige slåsskamper med andre ukastrerte hannkatter. Det var slik han kom inn i livet mitt, denne katten som jeg etterhvert begynte å kalle for "barnet mitt", "guttungen", "lille fjomsen", osv. Det er faktisk slik at kjært barn har mange navn, fordi etterhvert som han jobbet seg sterkere og stekere inn i hjertet mitt - så ble kallenavnene flere og flere.

Det tok bortimot to år fra han dukket opp første gangen, til jeg hadde vunnet nok tillit hos han til å få han håndtert han godt nok til å få han kastrert. Men etter det gikk det raskt framover med vennskapet vårt. Han fikk et langt bedre liv etter kastreringen, og da flyttet han permanent inn hos meg. Han ble rolig og kjærlig, og slappet etterhvert av med tanke på maten også - når han omsider forsto at det alltid var mat tilgjengelig. Hans liv på gata hadde lært han å spise alt han kom over, fordi man aldri visste når neste måltid dukket opp. Men etter en stund hos meg, ble han trygg på at han alltid fikk det han trengte, også matmessig. Han ble en utrolig hengiven katt, med et veldig spesielt blikk som ofte søkte kontakt med mitt, litt sånn for å si hvor takknemlig han var for å ha funnet seg et snilt menneske. 

Etter hvert fant jeg også ut hvor han opprinnelig kom fra. Det var noen gater unna meg at han hadde sine første år, hos en familie som ventet på en oppholdstillatelse som aldri kom. I stedet ble de sendt "hjem", og i den prosessen var det ingen myndigheter som tenkte på noen katter, så den lille gutten havnet på gata, fordi menneskene hans plutselig bare var borte.

Han fikk et godt liv hos meg, men helsa hans bar preg av de årene han hadde hatt som gategutt. Han var en veldig stor katt, type alfa - som gjerne er ekstra utsatt for angrep fra andre hankatter. Hos meg fikk han også et kosthold som gjorde at helsen kom seg betraktelig, men sporene fra livet som gatekatt hadde han alltid med seg. Et hardt liv setter alltid spor i kropp og sjel, selv om man får et godt liv til slutt.

Denne uken skulle vi til dyrlege for full helsesjekk med tanke på alder, og en tannrens. Stakkar "lille", han strittet sterkt imot da jeg skulle ha han inn i transportburet, men som den lojale og tillitsfulle gutten har hadde blitt til, så gikk han med på det til slutt. Jeg forteller han også at nå skal vi til dyrlegen, der skal du så sove litt, og når du våkner, så er vi hjemme igjen og du får det så mye bedre, spesielt i munnen din.

Det er det verste, at jeg føler jeg har løyet til han. Fordi han aldri ble med meg hjem igjen. Fordi når han pent hadde sovnet hos dyrlegen, og vi begynte å se i munnen hans, så var det ikke så mye tenner igjen der. Det var derimot flere rotbetennelser, og noe som ikke var så mye å gjøre med. Jeg kunne valgt å få operert ut rester av tannrøtter, og de betente tennene, og kanskje fått gitt han et par år til, men da med spesialtilpasset kost. Den operasjonen ville ha utsatt han for en betydelig stressbelastning i et par dager, da den ville medført to dager på reise, i tillegg til to narkoser, og smerter i etterkant. Lille gutten min var en godt voksen katt, en "senior", jeg ville at han skulle ha et godt liv. Det ville han ikke ha fått med den tilstanden tennene hans var i.

Valget var ubeskrivelig tungt, men jeg valgte min sorg over hans smerte. Han fikk sovne rolig inn, og ble lagt i en trygg dyregrav, skjermet mot andre dyr og erosjon. Min sorg kommer til å bli mindre, men det sporet han har satt i hjertet mitt er enormt. Det verste er, som sagt, at jeg føler at jeg løy til han, da jeg sa at han kom til å være trygt hjemme igjen når han våknet opp. Men jeg håper at kameraten hans fra nabohuset, sto klar til å ta imot han da han krysset over til den andre siden. Kattegutten fra nabohuset, som gikk over for to år siden, og som min kattegutt fikk et godt forhold til. 

Potespor i hjertet sitter godt, og etterlater seg mange gode minner. Sårheten vil avta etter en stund, men sporene vil alltid være der ❤️

3. okt, 2020

Denne høsten har vært preget av sykdom for min del. Siden ca. midten av august har helsen min hanglet, til den i begynnelsen av september var på en sånt nivå at jeg ble innlagt på sykehus. Der fant man imidlertid sykdommen og kunne gå i gang med behandling rett mot den.

En lang rekonvalesenstid begynner å nærme seg slutten, og jeg håper at jeg kan være fullt oppegående igjen fra midten/slutten av denne måneden. Dette er ingen enkel sykdom, og så langt har jeg hatt ett tilbakefall, men legen min lover at jeg skal bli helt frisk igjen.

Jeg er langt på bedringens vei, men er fortsatt mye sliten, og har litt trøbbel med konsentrasjon, og nettopp det gjør at jeg velger å logge meg av linjen min inntil jeg føler at jeg kan ivareta deg og dine spørsmål på en god måte. Pr i dag er jeg der bare av og til, og derfor er jeg også bare av og til pålogget linjen inntil jeg er helt på plass igjen.

Jeg beklager dette, jeg savner kontakten med både dere og med universet, men jeg vet at den kommer igjen. Når jeg bare blir frisk igjen. Snart 🙂

I lys og kjærlighet,

Anne ❤

27. aug, 2020

I dag hadde jeg tenkt å fortelle en liten historie som ikke har noe som helst med verken det spirituelle, det åndelige eller mellommenneskelige og gjøre. Regelrett en liten fortelling som kanskje kan få deg også til å finne latteren, slik den gjorde for meg. Og hvis den gjør det, så husk å le hjertelig, høyt og lenge. For akkurat det - det å le fra hjertet - det er noe av det mest helende vi kan gjøre. 

Jeg har lenge ønsket meg nytt kjøkken. Ikke det, det kjøkkenet jeg har fungerer ennå, men det er veldig slitent, det er fra 90-tallet, og lite praktisk innredet. Jeg trives på kjøkkenet mitt, jeg liker å lage mat, og jeg liker å bake, så nettopp det å ha et kjøkken som er godt å jobbe på, det er viktig for meg. Men så er det nå sånn at kjøkken er ett av de dyreste rommene man kan pusse opp, ved siden av bad - som kanskje er hakket dyrere ennå (iallefall hos meg, mitt bad er på vel 16 m2). 

Men så har det seg nå sånn at jeg bor ikke langt unna Finland. Der er både kjøkken, materialer og arbeidskraft litt billigere enn i Norge. Og i tillegg så er det et firma i grensetraktene på finsk side som har funnet sitt marked i å levere kjøkken til norske hjem i grensetraktene. For et par uker siden fant jeg et innlegg på Facebook, der de annonserte at de skulle på en ny runde i mitt område, og at et planleggingsmøte med dem var både uforpliktende og gratis.

Jeg sendte dem en melding, og fikk svar samme kvelden. Den runden de skulle på da, var dessverre for min del fullbooket, men de skulle ta en ny runde etter et par uker, og da havnet jeg øverst på lista deres for den turen. 

Nå må jeg også ta med at i min by står både Finland og det finske språket høyt. Store deler av byen er bygd opp av finske innvandrere som kom hit under de store hungersnødene i Finland på 1800-tallet. I min by har, for eksempel, alle hus/boenheter med respekt for seg selv, egen sauna. Vi kan alle litt finsk, iallefall tonefallet og de groveste finske glosene. Om noen av dere har lest bøkene til Arto Paasilinna, du vet de med historier fra de "djupe finske skogar", så kjenner vi igjen de typene som blir beskrevet der. De eksisterer virkelig, og de er bare finske i våre øyne. Sånn er det bare. 

Disse to som i går ringte på hos meg skilte seg absolutt ikke ut i så måte. Tonefallet var til stede, sammen med den litt karakteristiske gebrokne måten å snakke norsk på. Han ene kunne riktignok veldig lite norsk, og var mest med for å ta mål og lage utgangsskisser. Men han forsto tydeligvis en del norsk, iallefall svarte han sitt finske "ja-a" på en del av mine spørsmål underveis. 

Da jeg åpnet døren for dem, falt det seg bare helt naturlig å si "Nå hei", litt sånn avslepent, sånn som finlendere som snakker norsk gjør. Det resulterte i at han som snakket norsk ble overbevist om at jeg kunne finsk, så da måtte vi først bruke litt tid på å oppklare misforståelser i så måte, og ble enige om at vi skulle snakke norsk sånn at vi alle kunne forstå hva som ble sagt. Tonen fant vi altså helt i startfasen på møtet.

Vi satte oss på kjøkkenet, jeg forklarte dem hvilket bilde jeg hadde i hodet mitt om hvordan kjøkkenet skulle se ut, og vi plukket ut både skapdører, farger, håndtak, benkeplater, hva som skal være på veggene mellom over- og underskap, integrerte eller ikke integrerte hvitevarer, oppvaskkum og kran, og alt sånt som hører til en sånn planlegging. Alt i to utgaver, sånn at jeg kan få to forslag når de har fått tegnet og regnet seg ferdige.

Så nærmer vi oss en slutt på planleggingsmøtet, og de forteller meg videre saksgang. Jeg legger til at jeg selvsagt må en tur i banken også, før vi eventuelt kan lage kontrakt.

Det er her han som snakker norsk, ser på meg over brillene sine, og spør rolig - med sin karakteristiske finske aksent: "Vil du låne finlandshette?"

Jeg lo lenge etter at de hadde dratt.

18. aug, 2020

En lang og litt merkelig sommer er i ferd med å gå over i høst. Jeg kjenner det litt i luften, som har blitt litt skarpere. Jeg ser det litt på trærne, som har begynt å få antydning til gule farger i bladverket. Og jeg merker det på mørket, vi har igjen kommet til den tiden på året da man må ha lys på hjemmet om kveldene.

Sommeren i år har vært lang. I min del av verden er vi ikke vant til verken sommertemperaturer eller grønn skog før St. Hans. Det hadde vi i år, og juni måned i år var langt mer sommer alene enn hele den sommeren vi hadde her i fjor. Fjorårets sommer pleier jeg å kalle "sommeren fra helvete", ganske enkelt basert på at temperaturen gjennom hele sommeren stort sett holdt seg under tosifret, vi så knapt nok solen, og det sto på med småregn/yr og vind av forskjellig styrke gjennom absolutt hele sommeren. Så kom vinteren, i oktober allerede. Vi pleier alltid å få den første snøen i oktober, men den pleier aldri å bli liggende før rundt juletider. I fjor gjorde den det, og sørget for at vi fikk en såpass snørik vinter her at jeg ikke vet helt om jeg kan huske at vi har hatt det før - kanskje en vinter i min barndom, som begynner å bli ganske lenge siden nå. Så ble snøen liggende lenge. Veldig lenge. Normalt sett pleier den å bli borte i eller innen april. I år måtte vi helt til juni før den ble borte. Men når snøen plutselig ble borte, så ble den så veldig borte, og samtidig kom sommeren. Vi hoppet ganske elegant over våren i år, og det er egentlig like greit, tenker jeg. Så når jeg nå begynner å ane høst, så er det ikke med direkte glede, det er nå jeg er klar for en sommer med sol og varme.

Men, jeg hadde ikke tenkt å snakke om været i dag, men mer om hvordan livet kan snu. Helt plutselig, og med et utropstegn som setter et virkelig preg på oss. Min sommer i år ble så absolutt ikke som forventet, og fortsatt ser det ut til at det kommer stadige etterdønninger som ryster min grunnmur så kraftig at jeg ikke vet helt om den kommer til å holde eller om den kommer til å gi litt etter. 

Innimellom er det til og med vanskelig å opprettholde troen på kjærligheten, på at universet vet hva de holder på med, og ikke minst - den spirituelle troen. Ofte er det sånn når man opplever store og vonde endringer i livet, at man stiller spørsmål ved om hvorfor jeg fortjener å oppleve dette. Kanskje har man vært gjennom noe vanskelig tidligere også, og kanskje har man ikke engang klart å komme seg helt igjen etter sist gang grunnmuren slo brister. 

Flere av dere jeg har snakket med vår og sommer har opplevd store, vonde ting i vår og i sommer, og har samme tanker om nettopp dette. Hva galt har man gjort for å fortjene å oppleve denne store sorgen? Jeg har ingen svar, men jeg vet at når man opplever stor sorg, så har man også opplevd stor kjærlighet. For et par år siden var jeg i en begravelse der presten satte ord på nettopp det: At når man åpner seg for kjærligheten, så åpner man seg også for sorgen. Det var en ung mann som gikk bort, tilbake satt foreldrene, kone og barn, og en fullsatt kirke av venner og kollegaer i sorg som ville følge han til graven, og som ville vise medfølelse ovenfor hans nærmeste. Medfølelse hjelper litt, men savnet etter et menneske som plutselig ble borte, forsvinner aldri, det bare bleknes litt etterhvert som årene går, man lærer seg å minnes dem i kjærlighet, og plutselg en dag oppdager man at man smiler når man minnes dem, og de tingene vi lærte å sette pris hos dem på mens vi hadde dem hos oss. 

Jeg vet at jeg snakker mye om kjærlighet, men så er det jo også sånn at kjærligheten er tross alt det viktigste vi har. Iallefall så lenge den er ren og ekte. Det er den kjærligheten som skaper energi, den kjærligheten som gjør oss lykkelige, den kjærligheten som heler gamle sår, og som gjør oss til trygge mennesker som tør å elske en gang til. Den rene og ekte kjærligheten krever ikke, forlanger ikke, straffer ikke. Den bare er der, men jeg vet også at den er sjelden - ikke fordi den ikke er der, men fordi det er så mange som ikke tør å åpne hjertet sitt. De fleste som er der, tenker også at det er så vondt å bli såret, men vet du hva? Det er faktisk langt vondere å leve i utakt med sitt eget hjerte, og det er derfor jeg alltid understreker viktigheten av å være ekte, å være seg selv, og å leve etter hjertet sitt.

Jeg har vært litt fraværende på linja mi i sommer, og det er på grunn av mine egne hendelser i sommer. Jeg vil alltid være helt på plass når jeg er på jobb, det fortjener du som ringer meg, og derfor lar jeg også være å jobbe når jeg ikke selv er helt i balanse. Men, nå kommer jeg til å være adskillig mer tilgjengelig framover. I mellomtiden: Følg hjertet ditt, det er sjelen som snakker til deg.

I lys og kjærlighet,

Anne

6. jun, 2020

Jeg holder på med å male på loftet mitt for tiden. Det er egentlig noe jeg har tenkt på helt siden jeg flyttet inn i huset mitt for åtte år siden, men det var nå i vår at tiden endelig var riktig, og det er nesten litt gøy å holde på, ikke minst når man ser - og kjenner - forskjellen i energiene i rommene før og etter.

Når man gjør endringer i huset blir man kjent med nye sjeler
Og mens man holder på da. Dette er ikke første gangen jeg pusser opp eller maler i et gammelt hus. Huset mitt er opprinnelig bygd i 1956, og ble totalrenovert på 80- og 90-tallet av han jeg kjøpte huset av for åtte år siden. Så vidt jeg kjenner til, har det bare vært to eiere på huset før meg, men i grunnen her har det vært aktivitet også før dette huset ble bygd.

Selv om huset har vært totalrenovert før, så har jeg nok en gang selskap mens jeg holder på denne gangen, men jeg ikke er helt sikker på hvem det er. Det kan være en, det kan være flere, men iallefall en av dem røyker. Og han er rimelig oppgitt over at jeg jobber i ett strekk, og ikke tar meg røykepause engang. Jeg forklarer at jeg har sluttet å røyke, det er faktisk ti år siden i år, men det virker det som han ikke forstår. Han røyker rundt meg iallefall, lukten kommer og går, og når jeg kjenner den så sier jeg bare "Nei takk, jeg må jobbe litt mer her". Noen ganger tar han seg en øl også, og humrer godt når jeg sier at jeg ikke liker øl. "Nei", svarer han, "damer skal ikke like alkohol, så denne skal jeg ha for meg selv". Liten artigkar, dette, med andre ord. Det kan være han som bygde huset, han var såpass glad i både øl og røyk, at når forrige huseier kjøpte huset etter han så var det så gjennomrøkt at det ikke var mulig å få en røykfritt hus uten å rive alt innvendig, og bygge det opp på nytt. Han var her og hilste på da jeg flyttet inn her også, snill er han, bare litt irriterende innimellom med sine luktspor av øl og røyk.

Noen er snille, mens andre er litt mer krevende
Men poenget mitt med denne posten var ikke huset mitt, men at det er helt normalt å kjenne på energier når man gjør endringer i hus. Det har jeg opplevd før også, at det er fredelig i huset, men i det man begynner å gjøre noe endringer i det, så dukker det opp noen energier som gjerne vil ha noen fingre med i spillet. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er sånn, men det kan være at man gjør noen endringer på ting eller gjenstander som de var vært godt knyttet til, og at de derfor vil fortelle at dette er noe jeg også vil være med på, og noen ganger har de store innvendinger mot akkurat det du har startet med å gjøre. Slik hadde jeg det i en leilighet jeg bodde i et par år, der var det energier i kjelleren som overhodet ikke likte at jeg hadde planer om å innrede ett av de uinnredete rommene i kjelleren til en bad- og velværesone. Jeg begynte ikke med jobben engang, det holdt faktisk at jeg snakket om det, og til slutt ble det såpass ubehagelig etterhvert at jeg måtte be om lov til å komme ned i kjelleren, også når jeg bare skulle vaske klær eller hente noe i fryseskapet. Helt til jeg lovte å synge kjærlighetssanger fra 60-tallet til han. Da fikk jeg lov til å komme å gå i kjelleren uten at han brydde seg noe nevneverdig. Noen ganger lurer jeg på hva hun som kjøpte leiligheten etter meg opplevde da hun innredet nettopp det samme rommet til soverom til en av hennes tenåringsjenter, men jeg hørte aldri noe om det, så da lot jeg også være å spørre. Det kan også hende at hun var så lite mottakelig for slike energier at hun ikke merket noe engang, fordi det er tross alt ikke alle som opplever slike ting.

De forsvinner gjerne av seg selv igjen når oppussingen er ferdig, når ting har fått roet seg litt. Det får jeg igjen til å tenke at det kan også hende at det dukker opp fordi når man starter med et arbeid så gjør man også noe med energiene i området, og energier påvirker hverandre, så kanskje er forklaringen så enkel. Og kanskje er det nettopp derfor de gjerne forsvinner igjen når ting roer seg igjen, når man er ferdig, og energiene man har pisket i gang legger seg igjen.

Men da regner jeg også med at jeg blir kvitt både røyklukt og øllukt her i huset i mot slutten av juni. Da har min nye skyvedørsgarderobe forhåpentlig også ankommet, er montert, og all malingsarbeid og øvrig feinsmackeri på loftet fullført.

I lys og kjærlighet ❤

Anne